Blogg i vei

NFFs årlige konferanse ble i år arrangert på Høgskolen i Oslo – i NKS sine gamle lokaler.

NFF Konferanse

Første trekkplaster var indieren Sugata Mitra, som er Professor of Educational Technology ved Universitetet i Newcastle. Han fortalte om sine eksperimenter med Hole in the Wall. Gjennom disse hullene i veggen – gjerne i murkiosker utplassert i fattige områder på den indiske landsbygda – får grupper av barn tilgang til driftssikre datamaskiner uten overvåking eller kontroll fra lærere eller andre voksne. Etter utplasseringen venter Mitra noen måneder før han kommer tilbake for å se om det har skjedd noe. Det har det som regel. Barna har lært seg og hverandre forbløffende mye, og Mitra forsøker å bygge en pedagogisk teori og praksis hvor han legger vekt på barns evne til samarbeid og selv-organisering.

Andre dag startet med Morten Flate Paulsen fra NKI, som fortalte om utviklingen av deres læringsplattform SESAM. NKI forsøker bygge inn støtte for to tilsynelatende uforenlige størrelser: maksimal individuell frihet i studieprogresjon, og samarbeid mellom studenter og tett oppfølging av nettlærere. Det er et pedagogisk C-moment som fortjener mer oppmerksomhet enn det får.

Jeg fikk sjansen til å holde et praktisk seminar i blogging: For de som ikke hadde anledning til å delta, gir vi her til beste en omtrentlig reprise. Hensikten med seminaret var at deltakerne skulle opprette en blogg og publisere en artikkel i løpet av 60 minutter. Nåja, kanskje litt mer.

workshop

1 – Tenk etter

5 minutter

wired_blogging

Det viser seg at å ha en blogg ikke lenger er en garanti for suksess i selskapslivet. Wired Magazine melder at blogger(e) er utdatert og veldig 2004.

Seminarets første oppgave er derfor å starte pausefiskene nedenfor. La dem surre rundt mens du tenker gjennom om du virkelig vil ta den sosiale belastningen å ha en blogg.

Og hvis du tåler presset, hva vil du bruke bloggen til?

2 – Den store samtalen

5 minutter

For de som fortsatt er med: Blogger er ett element i det som kalles web 2.0. Web 2.0 er ikke en egen type programvare eller teknologi, men en betegnelse som brukes på nettjenester mange av oss bruker til daglig – for eksempel video i YouTube, bilder på Flickr, sosiale nettverk som Facebook eller bloggtjenester som Blogger.

Web 2.0-tjenester er brukerdrevne i den forstand at det brukere som publiserer, og responderer på det andre har publisert. En måte å betrakte dette på, er som en stor og pågående samtale mellom brukere verden over.

Hvis du klikker på bildet nedenfor får du opp en større versjon av bildet – som illustrerer denne globale samtalen. Du kjenner antakelig igjen noen av ikonene – og kan lokalisere blogg-tjenestene. En av dem er Googles Blogger, som vi skal bruke i dette seminaret.

Den store samtalen

3 – Hva er en blogg?

10 minutter

Den viktigste egenskapen ved blogger er kanskje at de er så enkle å bruke. Praktisk talt alle som vil, kan sette opp en blogg, publisere artikler og dermed bli innholdsprodusent på nettet. Og at alle kan kommentere, det vil si gi tilbakemeldinger på artikler.

Blogger blir vanligvis automatisk organisert etter tidspunkt for publisering av artikler og etter temaer – merkelapper man velger å knytte til artiklene. Denne bloggen du er inne på nå, er et eksempel på en blogg med disse grunnleggende funksjonene.

Den viktigste tekniske egenskapen ved blogger er at de er basert på RSS – Really Simple Syndication. Det er først og fremst RSS som gjør blogger til noe annet enn vanlige publiseringsløsninger for webdokumenter. Bloggere trenger ikke vite noe om RSS for å publisere artikler, men det er nå greit å vite litt om det allikevel.

Nedenfor finner du to videoer – den første forklarer hva en blogg er, og den andre RSS.

Blogs in Plain English

RSS in Plain English

En RSS-fil er et XML-dokument. Det vil si et tekstdokument som inneholder instruksjoner for programmer som vil vise innhold i blogger. Slike filer kan lages i en enkel teksteditor – men siden det er kjedelig og upraktisk, genereres de vanligvis automatisk av bloggplattformene. Nedenfor er eksempel på hvordan en RSS-fil kan se ut.

rss-kode

4 – Opprette en blogg

15 minutter

Det er gått 20 minutter, og – riktignok med mer blogg-teoretisk ballast enn de fleste – har du ennå ikke laget noen blogg….Klar, ferdig, gå!

Vi skal bruke den kanskje mest populære gratis bloggplattformen, Blogger – som er eid av Google. Videoen nedenfor viser hvordan du går frem.

How to start a blog

5 – Andres blogger

10 minutter

Finn blogger

For å delta fullt ut i bloggverdenen – blogosfæren – er det ikke nok å skrive selv. Man kan også lese og kommentere andres artikler. Da må man først finne dem. Ett sted å begynne kan være på søkemotorer for blogger. For eksempel:

Abonner på innhold

Hvordan finner du ut om det er noe nytt på nettsteder som interesserer deg? Du går til nettsiden og sjekker. Med blogger er det annerledes. Det er her RSS kommer til sin rett. I stedet for å måtte oppsøke nettsteder for å se om det er noe nytt, kan du la nyhetene oppsøke deg. Du kan bruke en RSS-leser for å abonnere på nyheter og få beskjed når nye artikler blir publisert. På den måten kan du holde øye med nytt innhold fra mange flere innholdsprodusenter enn du kan rekke over med vanlig surfing.

RSS-lesere finnes over alt, for eksempel i nye versjoner av Internet Explorer eller Microsoft Outlook. Men vi skal bruke Google Reader.

Google Reader in Plain English

6 – Tilpasse designet

10 minutter

Hvis du ikke liker hvordan bloggen din ser ut, er det lagt til rette for at du kan endre utseendet selv. Noen desigstriks er avhengig av tekniske ferdigheter, men du kan få til mye bare ved å peke og klikke.

Customizing Your Blogger Template

7 – Lyd og video

10 minutter

Blogger gjør det enkelt å bruke multimedia i bloggen din. Pussig nok er det litt enklere å legge inn video enn lyd, men begge deler burde være innen rekkevidde for de fleste.

Last opp video

Legg inn lyd

8 – Hjelp?

5 minutter

Har seminaret gått litt raskt? Trenger du å finne ut mer? Her er mer hjelp:

DSAnation

BloggerHelp

9 – Malurt

5 minutter

Blogger Sweatshop

Læringsstiler – røyk og speil?

Læringsstiler

Lyder det disse typene snakker om kjent? Det er i så fall ikke overraskende. Google bruker 0.09 sekunder på å finne 28,500 treff på søkeordet “læringsstiler”. Teorier og praksis knyttet til læringsstiler – særlig inspirert av det amerikanske ekteparet Rita og Kenneth Dunns modell – er så utbredt i det norske utdanningssystemet at nytten av læringsstiler fremstår som en etablert sannhet. Og det brukes store ressurser på opplæring og implementering av læringsstilteorier.

Tanken er besnærende, ikke minst for oss som lager nettbaserte undervisningsopplegg. Hvis vi kan finne hvilken type lærer en student er, kan vi presentere undervisningsmateriale spesielt tilpasset denne typen. For eksempel vil visuelle lærere ha mest utbytte av visuelt materiale – da kan vi vise videoer for disse, mens auditive lærere kan få en lydfil de kan bruke på mp3-spilleren sin. Digitale læringsmiljøer burde gi gode muligheter for å differensiere virkemidler i henhold til studenters læringsstil.

Men kan du finne forskningen som beviser at å ta hensyn til læringsstiler gir mer effektiv læring? Eller enda bedre, kan du bevise at ditt undervisningsopplegg fundert på læringsstiler gir bedre læringsresultater enn et opplegg som ikke er det? Da vanker det 1000 USD til jul.

Dollarseddel

Den amerikanske læringsforskeren Will Thalheimers tilbud fra august 06 står fortsatt:

Tilbudet

Det kan med andre ord hende at det er noe muffens her.

Susan Greenfield, som er professor i farmakologi ved universitetet i Oxford mener ideen om at studenter lærer best enten ved høre, se eller berøre er nonsens – mens Professor i psykologi Daniel Willingham ved universitetet i Virginia forklarer hvordan kognitive psykologer vet at læringsstiler ikke eksisterer og hvorfor Good teaching is good teaching, and teachers don’t need to adjust their teaching to individual students learning styles:

 

 

At teorien om læringsstiler er problematisk, betyr ikke at vi skal slutte å forsøke å variere virkemidlene i e-læring, eller at studenter ikke lærer på ulik måte. Men det kan hende at forsøkene på å diagnostisere individers læringsstiler og tilpasse undervisningsopplegg etter dette ikke vil gi resultater som kan forsvare innsatsen som legges ned.

Periodesystemet som læringsobjekt

Det periodiske systemet er en gjenganger i naturfagtimene. Hva med litt kvalifisert hjelp til å formidle hva det dreier seg om?

The periodic table of videos

Ved University of Nottingham har de laget korte videoer om hvert av elementene – og videostjernene på The periodic table of videos er kjemikere som virkelig synes kjemi er gøy og har frisyre som beviser det. De har selvsagt også sin egen YouTube-kanal.

Mest populær er videoen om Sodium:

Det spiller ingen rolle om man kaller det et læringsobjekt eller en delt læringsressurs. Det viktige er at lærestoffet er delt inn i mindre frittstående enheter – i dette tilfellet videoer – som enkelt kan plasseres inn i ulike sammenhenger. For eksempel en forelesningssal eller en læringsplattform.

Det er også verdt å tenke på at disse videoene – som de fleste åpne læringsressurser – er engelskspråklige.

En alternativ – eller komplementær – fremstilling finner du på Wikipedia.

Ny læringsteori i full rulle

Den kanadiske duoen George Siemens og Stephen Downes har klart å samle godt over to tusen deltakere fra hele verden til et nettkurs om en ny læringsteori de har kalt Connectionism. Hva gjør konneksjonisme interessant for så mange, og hvordan håndterer de alle sammen i ett kurs?

 

6a00e54ef1b8ce8833010534abc575970c

Konneksjonisme

Felles for etablerte læringsteorier som behaviorisme, kognitivisme eller konstruktivisme er at de ble utviklet før Internett ble en del av hverdagen for de fleste. Det åpner en plass for en teori som tar utgangspunkt i hvordan samfunnet, og særlig netteknologier har endret rammene rundt læring.

Internett – og særlig web 2.0 – har gjort det enklere å håndtere informasjon som endrer seg raskt og kommer fra mange kilder, og ikke minst er det blitt langt lettere å danne og delta i nettverk. Fordi kunnskap utdateres stadig raskere, er læring gjennom livsløpet blitt mer nødvendig – og uformell læring får større plass på bekostning av formell læring.

Konneksjonistene forsøker å formulere en læringsteori som er tilpasset denne nye virkeligheten. Teorien forsøker å beskrive hvordan kunnskap oppstår, lagres og endrer seg i aktiviteter og forbindelser mellom deltakere i nettverk – enten deltakerne er mennesker eller maskiner. De hevder at kunnskap ikke bør forstås som knyttet til språk eller adferd – men heller som noe som er distribuert  i et nettverk. Det betyr at hvilke nettverk du er knyttet til og hvor sterk tilknytningen er vil avgjøre hvilken kompetanse du har og hva du lærer. Du lærer ved å koble deg til nettverk og oppdage mønstre i nettverket.

CCK08

For å prøve ut teorien i praksis har Siemens og Downes startet et tolv ukers kurs. Kurset er åpent og gratis – hvis du ikke vil ha studiepoeng fra University of Manitoba. Uke to starter i dag. Formålet med kurset er både å gjøre teorien mer kjent og å produsere et datagrunnlag for studier av hvordan læring foregår i et distribuert miljø.

Ikke overraskende kanskje, er kurset en orgie i bruk av nye tjenester som blogger, wikier, Google grupper, Pageflakes, YouTube, Facebook, Moodle, Deliocious, Technorati, Second Life, Twitter, Seesmic, Diigo, Elluminate, Ustream, Google Docs, god gammeldags e-post og jeg vet ikke hva. Alt dette danner sammen en distribuert læringsplattform der deltakerne kan velge hvordan de vil knytte seg til nettverket – hvilke informasjonskilder de vil følge og hvilke aktiviteter de vil bidra med.

Mer forvirrende enn klargjørende muligens, men nedenfor er et bilde av en del av kursets aktiviter 22. september. Disse aktivitetene er aggregert gjennom Dipity – en av de mest innovative nye nettjenestene som bruker RSS for å samle og vise frem informasjon fra mange kilder.

Mesteparten av innholdet som du ser lenket inn i bildet ovenfor er produsert av kursdeltakerne – og det er også de som valgt å bruke mange av verktøyene.

Siemens og Downes ser ut til å konsentrere seg om en blogg, en wiki, en daglig oppsummerende e-post, diskusjonsfora i Moodle og konferanser i Elluminate. Men de hadde kanskje ikke forutsett hvordan nettverket ville utvide seg til flere språkversjoner, en kursavdeling i Second Life og ulike former for organisering rundt spesifikke emner i kurset.

En annen måte å visualisere nettverket som dannes når de mange elementene i kurset knyttes sammen ser du på bildet nedenfor. Det ble tegnet og publisert på Flickr av en av deltakerne helt i starten av kurset.

Og de som måtte tro at det bare er kjølig analyse og dannet diskurs rundt formuleringen av en ny læringsteori kan klikke på bildet under 🙂

6a00e54ef1b8ce8833010534a9adae970c

Google tegner og forteller

Google planlegger å slippe en nettleser – Chrome – i kveld. Rimeligvis vil dette forårsake mengder av analyser av hvordan en nettleser passer inn i Googles strategi. Jeg tviler på at Google selv vil være informative omkring sin strategi. Men en pedagogisk utfordring har de tatt på seg.

Google har satt seg fore å forklare hva en nettleser teknisk sett er, og hvorfor deres er bedre enn andre.

Da snakker vi om temaer som vanligvis bare personer med skuddsikre brilleglass kaster seg over – prosessarkitektur, minnehåndtering, virtuelle maskiner og saker og ting. Men Googles målgruppe er oss vanlige dødelige. Hvordan skal de forklare oss disse tingene?

Med en 38 sider lang tegneserie!  Se selv hvordan Google formidler vanskelig teknisk kunnskap på en innovativ måte.

chrome

Mer plattform enn læring

Hva bruker en 5. klasse på en skole i Oslo bruker en læringsplattform til?

Siden jeg er forelder med barn i Oslo-skolen, har jeg lenge hørt om Fronter på foreldremøtene. Snart kommer Fronter het det i noen år, og så kom det til slutt. I hvert fall med passord til barna, for det lovede passordet for foreldre venter vi fortsatt på.

Utstyrt med barnets passord tok jeg i anledning skolestarten en tur i Fronter. For første gang for min del, selv om barnet har hatt tilgang i noen år. Tro hva en 5. klasse på en skole i Oslo bruker en læringsplattform til?

Et søk på Utdanningsetaten i Oslos noe særegne søkemotor sider ga 55 treff på "Classfronter". Det var mengder med rapporter og utredninger, og jeg kunne ikke se annet enn positive omtaler og store visjoner for læringsplattformen. Det skulle kanskje bare mangle, når man ser på hva de selv mener de har skaffet skolene i Oslo. Slik presenterer de selv Classfronter:

utdanningsetaten_classfronter

Her er liste over hva jeg – med elevstatus – fant på plattformen:

  • Startside med meldinger 
  • Meldings og e-postsystem 
  • Deltakerliste 
  • Et personlig filarkiv 
  • Mappe for innleveringer 
  • Mapper for foreldremøtereferater, bilder og annet. 
  • Lenker til ulike nettressurser

Alt var ryddig og greit organisert, barnets lærere har orden i sysakene. For så vidt jeg kan forstå, er det klassens lærere som har ansvaret for å publisere og strukturere det hele.

Men det ser ut til å være mer plattform enn læring her.

Det er selvsagt greit å ha en plattform for å publisere bilder og dokumenter – og administrere innleveringer. Men det blir ikke læring av en plattform – like lite som det blir læring av en tavle eller et klasserom. Noen må bruke den til aktiviteter som gir læring!

Vi gir ordet til et par lærere:

Lærere
Les mer… Les mer…

Det finnes sikkert både bedre og dårligere eksempler på bruk av Fronter enn det jeg har sett. Men hvis "Læringsplattformen er et viktig redskap i store deler av skolehverdagen" burde vel alle skoler og klasser bruke den til noe viktig? Og hvem har ansvar for at så skal skje? Hvor er Oslo kommune? Er det meningen at det er den enkelte lærer som skal produsere læremidlene klassen trenger? De har vel mer enn nok med å holde styr på sine fysiske klasserom?

Jeg hadde for eksempel ikke sett skjevt til mer "skole-hjem-samarbeid", eller at barna hadde tilgang til digitale læringsressurser knyttet til ukeplanene. Ikke generelle ressurser eller lenker – men en reell mulighet til å lære gangetabellen, steinalderens historie eller hva som måtte være på ukeplanen. Da trengs det læringsressurser som det ikke er overkommelig for enkelt-lærere eller skoler å produsere.

Gi barna flere alternativer når de skal lære seg gangetabellen! De er jo ikke like. Noen er veldig flinke, noen veldig lite flinke, noen snakker ikke så godt norsk, noen lærer best sånn og andre slik. Læringsplattformer gjør det mulig å distribuere læringsmuligheter som alltid er tilgjengelige og som kan velges ut fra individuelle behov. Hver dag produseres det mengder undervisning i skolene – god og mindre god. Hvorfor ikke digitalisere undervisningsprestasjoner som virkelig glitrer og gjøre dem tilgjengelig på læringsplattformen?

En annen ting er om læringsplattformene i det hele tatt er en type programvare som har fremtiden for seg. Kanskje ikke skolebarna trives så godt i en digital utgave av industrisamfunnets måte å organisere læring på? Se metaforene Fronter bruker i sin presentasjon av plattformen sin:

Mer_plattform_2

Bygninger, rom og nøkler… Mens nettet utvikler seg og muliggjør helt nye arbeids- og samarbeidsformer, forsøker læringsplattformen å etterligne den fysiske skolen. Men kanskje skolebarna er i ferd med å bli mer som studentene nedenfor? Er det lukkede læringsplattformer de trenger da?

Beam me up, Scotty

    </p> <p><p>Untitled</p></p> <p>   

Saker og ting har skjedd i de virtuelle verdener i sommerferien. Ikke bare har Google lansert sin egen 3-dimensjonale verden, Lively, som vi nok får se mer til fremover. Enda viktigere er det at avatarer fra Second Life for første gang har teleportert til en fremmed verden. 

 

Lively

 

Lively

La oss si at du vil ha et virtuelt undervisningsrom på nettsiden eller bloggen din. Eller vil live opp LMSet litt. Men du vil ikke betale for det, eller bruke lang tid, og aldeles ikke programmere noe som helst. Hva gjør du da?

   

  1. Last ned et lite program fra lively.com. Programmet finnes foreløpig bare for Windows XP og Vista.
  2. Opprett en Lively-konto.
  3. Velg din avatar, ditt alter ego, alt etter hvordan du vil fremstå i din virtuelle verden.
  4. Velg et rom og møbler det.
  5. Heng opp videoer fra YouTube og bilder fra Picasa på veggene.
  6. Kopier koden du finner under din virtuelle verden og lim den inn på nettstedet ditt.
  7. Send timeplanen til opptil 20 studenter.

   

Gratulerer, du har din egen virtuelle verden, et grafisk praterom der man kan bevege seg rundt og kommunisere via tekst og gester!

Google har ikke laget Lively med tanke på undervisning, og funksjonaliteten er begrenset. Du kan for eksempel ikke bruke lydsamtale, legge inn tester eller vise presentasjoner. Men at Google nå går inn på markedet med en 3D-verden kan komme til å bety mye for utbredelsen av slike.

 

 

 

Second Life og OpenSim

second-sim

Mens Lively består av mange små verdener, er Second Life en stor verden med mange innbyggere, en egen økonomi og langt mer utviklet funksjonalitet enn Lively.

Både antall innbyggere og den rike funksjonaliteten har lokket store selskaper og universiteter til å kjøpe seg (man kan faktisk det) egne områder i Second Life, for å drive ulike aktiviteter – for eksempel undervisning.

Men Second Life er en isolert verden. Bare innbyggere har adgang, og de må pent holde seg i Second Life. Man kan ikke – som på nettsteder – bevege seg fra ett til et annet.

Selv om Second Life er stort og har mange innbyggere, er denne avsondretheten en bremse for utbredelsen av virtuelle verdener, som mange tror vil kunne bli en sentral del av neste generasjons internett. Det finnes mange virtuelle verdener, og hvis de ikke kan kommunisere vil de forbli isolerte øyer. Det er grenser for hvor mange steder og hvor mange forskjellige programmer folk vil laste ned.

Så, den 30. juni klarte Linden Lab – som utvikler Second Life – og IBM via Open Grid Protocol å teleportere fra Second Life til en annen verden – OpenSim. Det vil si at avatarene – figurene som representerer og styres av brukerne – for første gang kunne bevege seg ut av Second Life. Nedenfor ser du en video av begivenheten.

 

 

Foreløpig er dette bare mulig å gjøre på et testområde, og dermed ikke for vanlige innbyggere i Second Life. Avatarene kan heller ikke ta med seg ting de har kjøpt eller laget til over til andre verdener. Og eksperimentet er foreløpig begrenset til Second Life – OpenSim. Men bare vent…Microsoft er allerede på sporet.

 

Len bakover i tilfelle læring

Jakob Nielsen er i sin alertbox fra 6. juni skeptisk til web som medium for læring av annet enn små informasjonsbiter. Særlig hvis tekstene utformes slik han – i egenskap av guru for brukervennlighet på web – mener de bør.

Tenk etter, leser du ofte lange tekster på web fra start til slutt? Tar du det helt med ro? Lar du forfatteren og teksten styre prosessen? Er du tilbakelent? Da vil nok Nielsen synes du har en snurrig måte å bruke web på.

Nielsen oppfatter web som et foroverlent, ikke-lineært og aktivt medium der brukerne jakter på spesifikk informasjon. De ignorerer alt annet enn det de er på jakt etter og drar raskt videre når det er funnet. Brukeren velger raskt kilder og hvilke tekstfragmenter som er verdt oppmerksomhet. Resultatet er en fortelling som blir brukerens egen tekst. Og den teksten kan være en annen enn den forfattere av nettsidene teksten er basert på hadde tenkt seg. Vel og bra, men kanskje ikke for læring?

I følge Nielsen er det faktisk så ille at e og læring rett og slett går dårlig sammen:

Alertbox

II continue to believe in the linear, author-driven narrative for educational purposes. I just don’t believe the Web is optimal for delivering this experience. Instead, let’s praise old narrative forms like books and sitting around a flickering campfire — or its modern day counterpart, the PowerPoint projector — which have been around for 500 and 32,000 years, respectively.

I continue to write books and I continue to develop training seminars, because I believe these media are best for deep learning of new concepts.

We should accept that the Web is too fast-paced for big-picture learning. No problem; we have other media, and each has its strengths. At the same time, the Web is perfect for narrow, just-in-time learning of information nuggets — so long as the learner already has the conceptual framework in place to make sense of the facts.

Jeg vet ikke hvilken form for e-læring Nielsen har i tankene. Det er kanskje det svake punktet i argumentet hans. E-læring kommer jo i et antall former og farger. Forhåpentligvis mener han ikke den typen e-læring jeg lager :-). Uansett er e-læring er kommet for å bli en stund, så vi får heller gjøre det beste ut av det.

Det vil kanskje være å unngå digitale roteskuffer med lærestoff og navigasjon som sender studenter ut i et kaotisk surfehelvete? Lage tekster som må leses og ikke innbyr til skanning? Kanskje til og med tekster som er så lange at de må skrives ut? Interaktive oppgaver som krever konsentrasjon hvis de skal løses? Fortellinger med lyd og bilder? Kort sagt, sabotere normal webadferd og tvinge den som skal lære noe til å lene seg tilbake.

Eller kanskje jeg trenger terapi?

Esoteriske høgskoler?

esoterisk

Mengden fritt tilgjengelig undervisningsmateriale på nett vokser. Og det er slett ikke sekunda vare som finner veien ut av undervisningsinstitusjonene. Kanskje finner du materiale som er bedre enn det du har tilgang til på ditt eget lærested. Eller som ikke er å få tak i andre steder enn på nettet. Det har fått en leser (hei Martin!) til å stille noe spørsmål:

Mye å undre på oppi dette:

Hvilken rolle får universitetene og høyskolene?

Hva med de av oss som har som jobb å forklare fag, men samtidig er i alderen der det å legge ut materiale fritt på internett føles politisk riktig – hvordan skille jobb og fritid? Bør man gjemme forelesninger på lukkede læringsplattformer eller legge alt ut på youtube?

Hvorfor skulle ikke universiteter og høyskoler gjøre som Yale og MIT – som legger av mye undervisningen sin tilgjengelig på nett? Hvorfor skulle ikke lærere gjøre undervisningen sin tilgjengelig utenfor et passordbeskyttet LMS?

Riktignok er det juridiske, økonomiske og kulturelle hindre for omfattende publisering av fritt tilgjengelig undervisningsmateriale – men hvis det skjer…hva da?

Vil undervisningen bli dårligere? Vil universiteter og høgskoler miste kunnskapen sin? Vil det bli færre studenter?

Det er viktig å huske på hva slags ressurser som i det hele tatt kan legges ut. Det er digitale representasjoner av undervisning som har foregått eller tekster som allerede er skrevet. Arbeidet med å utvikle forelesninger og tekster er allerede utført når man legger dem på nett. Har man holdt en forelesning er det ingen grunn til å holde den på nytt.
Hvis noen andre har holdt en forelesning er det ingen grunn til å holde en liknende selv. Datamaskinen kan være papegøye – og det frigjøres tid til å lage nye forelesninger, nye tekster og til undervisningsformer som krever aktiv involvering fra lærere. Og hvem vet..kanskje mer forskning?

Kvaliteten på undervisning blir heller ikke bedre av å være utilgjengelig for dem som måtte være interessert. At bare en liten gruppe studenter har anledning til å gremmes eller gledes over en forelesning er neppe noen god driver for kvalitetsutvikling.

Kompetansen vil ikke renne ut av universitetene og bli borte hvis forelesningene blir tilgjengelig på nett. Universitet i Oslo vil ikke gå tom for grunnleggende geografi hvis kollegene i Tromsø så forelesningen deres. Det er ikke sikkert at alle universiteter trenger å utvikle forelesninger i alle emner. Kanskje de kunne bruke noen som allerede finnes og heller brenne kruttet på andre ting?

Og studentene – vil de blåse eksamen, veiledning og kontakt med professorene en lang marsj når de finner forelesninger på nett? Neppe, men de ville kanskje bli bedre studenter hvis de kunne velge blant flere enn sin egen institusjons semesterets nøye tilmålte tilbud av sesongens forelesninger.

teachertube

Taperne i dette bildet er den industrielle tidsalders kunnskapssyn, snevre konkurransehensyn, dårlig undervisning og sløsing med menneskelige ressurser.  Og LMSer – som jo er laget for å kontrollere læring og stenge uvedkommende ute. Selv om LMSer kan åpnes er er web 2.0 verktøy antakelig  et bedre alternativ. Om ikke YouTube, så kanskje TeacherTube?

Adobe TV

Etter oppkjøpet av Macromedia i 2005 er Adobe antakelig den viktigste produsenten av programvare for å produsere e-læring. E-learning Guild undersøkte i 2005 hvilke verktøy som ble brukt i bedrifter som produserte e-læring. Undersøkelsen viste at fem på topp var:

 

74 % Flash (Macromedia)
62 % PowerPoint (Microsoft)
60 % Dreamweaver (Macromedia)
46 % Captivate (Macromedia)
30 % Authorware (Macromedia)

 

Macromedia forsøkte egentlig aldri å profilere seg som produsent av e-læringsverktøy. Men det gjør Adobe, og programvaren deres er neppe blitt mindre viktig for e-læring etter 2005.

 

Adobes programmer kan nok være vanskelige å bruke på en god måte, men samtidig er det avgjørende for Adobe at de blir brukt. Derfor har det ikke manglet på initiativer for opplæring – både av eksisterende og potensielle kunder. Det siste i rekken er Adobe TV.

 

Adobe TV er ikke en vanlig TV-stasjon, men en samling videoer om og med Adobes programvave. Eller som de selv sier:

 

a free online video resource for expert instruction and inspiration about Adobe products, including the company’s Creative Suite 3 family of world-class creative tools

 

image

 

 

 

Men Adobe hadde ikke vært seg selv hvis de ikke tenkte i større sammenhenger enn bare en ny nettjeneste. Samtidig med lanseringen av Adobe TV rullet de ut Adobe Media Player. Med denne medieavspilleren kan du se og laste ned innhold, ikke bare fra fra Adobe TV men også en haug andre ordentlige TV-stasjoner – fra MTV til CBS (hvis du trenger noen årganger Star Trek episoder for eksempel).

 

 

 

image

 

Noe å lære?

 

Det er selvsagt de færreste gitt å kunne drive kundeopplæring – og samtidig markedsføring – i samme storstilte form som Adobe.  Men betydningen av opplæring av kunder kan det nok lønne seg for både små og store bedrifter ta på alvor. (Særlig de som selger møbler i flate pakker)