Lær ungene å programmere før The Sims tar dem

Har The Sims, MSN, Facebook eller lignende allerede kolonisert fritiden til noen du kjenner? Fortvil ikke.

De minste lærer jo en del om samfunn og samliv og sånn i The Sims. De litt større trener kommunikasjonsferdigheter med MSN. Og de enda større kan drive nettverksbygging på Facebook. En normalt aktiv tenåring har faktisk kompetanse på alle de områdene Vox har knyttet til begrepet digital kompetanse for voksne:

Bruk av ikt-systemer
Søking og utveksling av digital informasjon
Produksjon og presentasjon av digital informasjon

Men la oss se nærmere på det siste området på listen, Produksjon og presentasjon av digital informasjon. På dette nivået skal de voksne kunne:

legge inn, organisere, utvikle, formatere og koble sammen informasjon som passer til innholdet og formålet

beherske tekstbehandlingsverktøy til produksjon, arkivering og systematisering av digital informasjon

vurdere og bruke forskjellige metoder for å organisere og presentere informasjon tilpasset anledning og mottaker

Bruke regneark til utvikling av modeller for beregninger

Produsere og bruke presentasjoner med multimedialt innhold

Vox sine eksempler på hva det kan innebære å nå disse kompetansemålene er knyttet til konsum av tjenester og bruk av programvare. For eksempel å kunne opprette si egen blogg, eller bruke multimedia i presentasjoner av eget arbeid.

Det er noe som mangler her. Det er ikke et kvekk om en helt sentral og grunnleggende digital kompetanse: Programmering, det som gjør det mulig å lage tjenester og programvare – som The Sims, MSN og Facebook.

Hvis ikke kunnskap om programmering er et mål for digital kompetanse hos voksne, hva da med barn? De vil ikke møte forventninger om innsikt i logikken bak nettjenestene og spillene de bruker hver dag før de eventuelt begynner å studere IT. Programmering er gjerne regnet som er hodebry av verste sort, og i hvert fall ikke noe for normale barn. Allikevel vil de fleste være enig i at innsikt i hvordan teknologi fungerer er viktig.

Problemstillingen er selvsagt ikke spesiell for Norge. Ikke minst i USA har det vært oppmerksomhet rundt hvordan og hvor man skal flytte grensene for hva som skal være digital kompetanse. Det er denne utfordringen som har fått Massachusetts Institute of Technology (MIT) til å utvikle Scratch for 8-åringer og oppover.

Klikk for å se video

Sctatch er et programmeringsmiljø for multimedia med tre viktige komponenter: Multimedia, programmering og deling.

Det et multimediaprogram som kan lage og importere grafikk, foto, musikk og lyd. For å styre hvordan mediaelementene oppfører seg inneholder Scratch et visuelt programmeringsmiljø der barn* kan sette sammen kode i Lego-lignende blokker. Dermed unngår man en del av den esoteriske syntaksen i vanlige tekstbasert programmering. Men for å lage de multimediaproduksjonene de vil, må barna vil allikevel utvikle forståelse av kontrollstrukturer, variabler, datatyper og andre elementer i et programmeringsspråk.

I tillegg til programmer Scratch- som er gratis og nedlastbart – har har MIT også laget en nettjeneste etter mønster fra YouTube, der man direkte fra Scratch kan laste opp sine multimediaprosjekter. Snart 40 000 prosjekter er lastet opp allerede. Prosjektene kan lastes ned og inneholder mediaelementer og kildekode, slik at alle kan lære av hverandres produksjoner.

Du finner flere videoer her: http://scratch.media.mit.edu/videos

Ingen grunn til å vente – start å ale opp morgendagens nerder allerede i dag!

Blackboard Scolar – når lenkebibliotekarene er gått hjem

Noen hver av oss sliter med å finne gode faglige ressurser på nettet. Enten det er til eget konsum eller til bruk i undervsining er det vi finner kanskje for mye, for lite eller for dårlig. Vi trenger filtre som kan hjelpe oss å skille ut hva som er verdt å kikke nærmere på.

Den første gode løsningen på denne utfordringen var portaler, samlinger av lenker til nettsteder. Yahoo var tidlig ute med å lage en portal med ambisjonen være innfallsport til alt som var verdt å se på nettet. I oktober 1997 – så Yahoos hjemmeside slik ut:

Yahoo 1997

I 1997 besto yahoo av lenker som noen – personer – katalogiserte og plasserte i en emnebasert hierarkisk katalog man kunne klikke seg gjennom.

Hvis man hadde et nytt nettsted, kunne man sende inn adressen til Yahoo og håpe at bibliotekarene fant den verdig en plass i Yahoos katalog, og kanskje til og med utstyrte adressen med en positiv kommentar. Og de som fikk plass i katalogen var ofte de beste ressursene.

Nedenfor er samme adresse 10 år senere. Bibliotekarene er bukket under for stress og uoverkommelige informasjonsmengder. Det lar seg simpelthen ikke lenger gjøre å katalogisere nettet manuelt. Søkemotoren – en robot med automatiserte kriterier for hva som skal regnes for relevante treff på søkeord – har tatt over.

Yahoo 2007

Men på tross av stadig bedre søkemotorer stilles fortsatt spørsmålet "vet du om noen gode lenker til…" daglig. Vi trenger fortsatt menneskelige filtre. Noen som kan hjelpe oss å finne godt innhold.

Én løsning på problemet er tjenester for sosial bokmerking. Et tidlig eksempel på en slik er del.icio.us, som startet sin nettjeneste i 2004. Brukere av denne gratis tjenesten kan ta sine egne lenker og kategorisere og kommentere dem. Deretter kan de lagre dette i del.icio.us – slik at andre kan bruke informasjonen.

Det er etterhvert blitt mange tjenester for sosial bokmerking, og nå har produsenten av læringsplattformen Blackboard kastet seg på trenden med Blackboard Scholar.

Slik kan det se ut når noen har lagret en lenke i Scholar:

Blackboard scholar

Vi ser hvordan hun som har lagret lenken har valgt å beskrive og kategorisere nettressursen – og hvor mange andre som synes den er så god at de også har valgt å lagre den. Bibliotekaren er tilbake!

Den dårlige nyheten er at det er bare brukere av Blackboard som kan lagre og kommentere lenker. Slikt slår ikke alltid an i en internettkultur som verdsetter deling og fri flyt av informasjon høyt:

(http://www.flickr.com/photos/riddle/402142348/)

Den gode nyheten er at alle vi andre kan søke i Scholars lenkebibliotek – og dra nytte av det Blackboardbrukerne har gravd frem.

En ide for våre hjemlige produsenter av læringsplattformer kanskje?

Duopol

Det var ITU-konferanse sist uke, og it’s learning og Fronter presenterte hver sine planer for å integrere søk og avspilling av læringsinnhold fra TV-kanaler og forlag med læringsplattformene sine.

Så vidt jeg kan forstå planlegger It’s learning at læringsressursene – i tillegg til enkelt å kunne brukes i it’s learning – skal bli tilgjengelige som SCORM-pakker. I så fall vil andre kunne bruke disse ressursene på sine læringsplattformer – eller uten en plattform. Det høres ut som en god ide. Fronter derimot, ser ikke ut til å ha planer om å gjøre noe som helst tilgjengelig utenom Fronter.

Det er vel ikke noe å si på at it’s learning og Fronter forsøker å bruke den dominerende posisjonen de har fått til å utvide plattformene sine i retning av en butikk for læringsinnhold. På den måten kan de både tjene penger og gjøre det vanskelig for kundene å bytte plattform.

Men noen bjeller bør kanskje ringe allikevel. Det kan bli vanskelig å være innholdsprodusent hvis veien til skole og høyere utdanning går gjennom dette duopolet. Kanskje ikke så gøy å være uavhengig leverandør av fjernundervisning heller.

Tore Hoel vet mer om dette: http://www.estandard.no/?q=node/120

Ansvar for egen læring?

Skal nettstudenter ta ansvaret for egen læring? Skal vi gi dem tilgang til læringsressurser – dokumenter, animasjoner, videoer, bilder, lenker til nettsteder, søkemotorer, meldingssystemer, diskusjonsfora og prategrupper – slik at de kan utforske ressursene og konstruere sin egen kunnskap? Eller skal vi forklare og beskrive prosedyrer, begreper og teorier så nøye vi kan?

Mange pedagogiske teorier vil hevde at det beste læringsmiljøet nettopp er et miljø er der studenten ikke får presentert ferdig teorier og nøye definerte begreper, men må forholde seg aktiv og utforskende til disse ressursene for å bygge opp kunnskap. Eksempler på slike teorier er problembasert læring og konstruktivistisk læring.

Vår venn fra e-posten ovenfor har sitt å si. Han får støtte fra Kirschner, Sweller og Clark som i artikkelen Why Minimal Guidance during Instruction Does Not Work (An Analysis of the Failure of Constructivist, Discovery, Problem-Based, Experiential, and Inquiry-Based Teaching) langer ut mot alskens konstrutivistiske teorier. De viser hvordan denne pedagogiske tilnærmingen feiler på alle fronter. Både i forhold til kunnskap om hvordan hjernen fungerer, og i møte med eksperimentelle resultater. Konklusjonen er at studenter og elever trenger all den hjelp de kan få.

Forfatterne tar utgangspunkt i forskning på klasseromsbasert læring, men jeg tror allikevel de har noe å lære oss om hvordan nettkurs ikke bør lages.

Den digitale roteskuffen

Nettbasert opplæring opptrer ulike fasonger og farger. En type er Den digitale roteskuffen. I roteskuffen finnes det store mengder Word, PowerPoint og internettadresser – og det blir studentenes dont å vade gjennom et idiosynkratisk organisert helvete av fagtekster, meningsløse lysark fra forelesninger de ikke har sett – og nettsteder de ikke vet hva de skal bruke til. Men alt de trenger å vite står der, og mer til. Studentene må bare utforske ressursene og konstruere sin egen kunnskap.

Slike kurs finnes naturligvis ikke ved ditt lærested. Men hvis du allikevel skulle treffe noen som lager dem, kan du ikke be dem slutte med det?

YouTube som læringsarena

I Devonshire i England setter 80 år gamle Peter Oakley seg ned foran webkameraet og forteller om sitt liv, og om Englands historie slik han husker den.

Når han er ferdig laster han opp videoen til sin egen kanal på YouTube, som han likegodt har valgt å kalle Geriatric1927.

Etter at han åpnet kanalen i august 2006 har denne glitrende fortelleren lastet opp snart 90 videoer, de fleste i serien Telling it all. Mildt sagt uventet, har dette gjort geriatric1927 til en av de mest sette kanalene på YouTube med 45 000 abonnenter og mer enn 2,5 millioner visninger av første videoen.

Her er nummer 53 i serien:

Den fenomenale suksessen Geriatric1927 har hatt viser hvilket potensial webtjenester som YouTube har som arena for læring. Den viser også hva en god forteller kan bety.

YouTube er konstruert for å gjøre det enkelt å publisere videoer, ikke for å støtte læringsaktiviteter. Utover en enkel kommentarfunksjon er det små muligheter for dialog, samarbeid, evaluering og hva ellers en pedagog kunne ønske seg.

Hva elever og studenter kunne ønske seg er jeg ikke sikker på, men det ville kanskje dempe smerten forbundet med å lære matematikk hvis de kunne velge underviser blant de ti beste lærerne i landet? Hvis disse ti for tiden er lukket inne i klasserom, til glede for 25 elever per stykk, kan jeg ikke forstå annet enn at det er sløsing med ressurser.

En annen populær kanal på YouTube er mathproblems, som har lastet opp nær sagt utallige videoer med matemetikkundervisning, vitser og mattelærer som går bananas. En mann, ett kamera og snart 50 000 kanalvisninger.

mathproblems om Pythagoras:

Mer om Pythagoras, fra yourteachermathhelp

Kanalen yourteachermathhelp inneholder utmerket materiale, men viser også ett problem med YouTube som læringsarena: Hvem skal finansiere moroa?

Å lage god undervisning er selvsagt ikke gratis, men det er ikke mulig å ta betaling for videovisninger på YouTube. Det er dukket opp en del kreative løsninger på dette – for eksempel har noen startet The Joyous Disciples of the Blues Harmonica, siden religiøse bevegelser kan be om donasjoner. Men yourteachermathhelp har valgt standardløsningen: Kanalen er også en reklameplakat for YourTeacher.com:

Every day, YourTeacher.com provides thousands of students with individualized online math instruction covering Pre-Algebra, Algebra 1, Geometry & Algebra 2.

Hvem skal betale for videoer på norsk?

NÅ er dette en blogg

Nedenfor finner du en artikkel jeg skrev for litt siden, om hvorfor et vanlig publiseringssystem – det som brukes av Norsk forbund for fjernundervisning (NFF) – ikke var en tilfredsstilende plattform for blogging.

Som du ser, kan du nå både abonnere på sidene og kommentere artikler. Det er fordi denne bloggen nå er plassert på TypePad sin server. TypePad er en leverandør av nettbasert programvare for blogging, og jeg bestemte meg for å velge dem etter å ha testet noen slike tjenester på en litt løselig måte. Avgjørende for valget var at TypePad ikke dytter reklame inn på sidene og dessuten var … bra nok. Endel vorter er dukket opp etterhvert, for eksempel kan jeg ikke oversette alt på sidene til norsk – men nå kan du ihvertfall si hva du mener!

Er nå dette en blogg?

For å komme til den nettsiden du ser på nå, har du antakelig klikket på en lenke hvor det sto Blogg. Men er det egentlig en blogg du er kommet til? Hva er det i så fall som gjør det til en blogg?

Ikke_blogg

Bokmålsordboka definerer blogg slik:

blogg m1 fra eng., av web log ‘vebbdagbok’ dagbok, journal som publiseres på Internett, ofte med pekere til andre nettsider

Wikipedias definisjon er litt mer omfattende:

En blogg (av engelsk språk blog, en kortform av web log, av web, «vev» og log, «logg»), på norsk også vevlogg, er en betegnelse på en oppdatert internettside hvor én eller flere forfattere ytrer synspunkter og forteller omverdenen om det som skjer. Innleggene dateres som oftest i omvendt kronologisk rekkefølge, og det nyeste innlegget legges da automatisk øverst på siden. Der noen weblogger er rene dagbøker for bloggskribenten, er andre mer tematisk, profesjonelt eller kunstnerisk vinklet. Blogger gjør også ofte ivrig bruk av pekere til andre nettsteder og ikke minst andre weblogger.

Så langt har vi dermed:

en oppdatert nettside
innhold som er organisert kronologisk
pekere til andre nettsteder

Nettsiden du ser på nå faller inn under definisjonene av blogg overfor. Men blogger nevnes også gjerne som et eksempel på teknologier knyttet til begrepet Web 2.0. Hva innebærer det for spørsmålet om hva som er en blogg og hva som ikke er det?

Wikipedia definerer Web 2.0. slik:

Web 2.0 er en populærbetegnelse på den nye situasjonen på World Wide Web med deltagerdrevne, interaktive nettjenester.

Wikipedia siterer også Stephen Fry, som beskriver Web 2.0 slik:

An idea in people’s heads rather than a reality. It’s actually an idea that the reciprocity between the user and the provider is what’s emphasized. In other words, genuine interactivity if you like, simply because people can upload as well as download.

en oppdatert nettside
innhold som er organisert kronologisk
pekere til andre nettsteder

Hvis denne bloggen skal kunne komme inn under definisjonen av Web 2.0. mangler dermed et interaktivt element – for eksempel muligheten for lesere til bidra med kommentarer til artiklene.

en oppdatert nettside
innhold som er organisert kronologisk
pekere til andre nettsteder
tillater interaktivitet

Det begynner å ligne noe. Men fortsatt mangler en viktig komponent i det som vanligvis betegnes som en blogg: Really Simple Syndication (RSS).

Wikipedia definerer RRS slik:

RSS, eller «levende bokmerker», er en XML-dialekt basert på RDF (Resource Description Framework) som brukes for å videreformidle utdrag av innhold fra en nettside som oppdateres jevnlig (ofte en weblogg).

Det er sikkert korrekt, men litt kryptisk allikevel. Den engelske versjonen er litt mer forståelig:

RSS is a family of Web feed formats used to publish frequently updated content such as blog entries, news headlines or podcasts. An RSS document, which is called a "feed", "web feed", or "channel", contains either a summary of content from an associated web site or the full text. RSS makes it possible for people to keep up with their favorite web sites in an automated manner that’s easier than checking them manually.

Dermed synes det klart at RSS og blogger henger sammen, og vi kan legge enda et element til vår definisjon av en blogg:

en oppdatert nettside
innhold som er organisert kronologisk
pekere til andre nettsteder
tillater interaktivitet
bruker RSS

I forhold til vanlig HTML innebærer RSS en god og en dårlig nyhet.

Et RSS-dokument er et XML-dokument som ser ut slik du ser nedenfor, og mange vil synes det er en dårlig nyhet. RRS er ikke vanskeligere å skrive enn HTML og man trenger ikke annet enn en enkel teksteditor for å gjøre det. Men det ingen som skriver RSS for hånd. Man trenger en databasedrevet publiseringsløsning for å gjøre det, men slike er til gjengjeld lett tilgjengelig og oftest enkle å bruke.

Ikke_blogg2

Den gode nyheten er at det er lett å holde seg oppdatert om nytt innhold på blogger som publisert som RSS. I stedet for å gå til et nettsted og sjekke om det er noe nytt siden siste besøk, kan du abonnere på bloggene og raskt få vite om det er publisert nye artikler. Til det trenger du en RSS-leser. Slike finnes det mange av, for eksempel siste versjon av Internet Explorer (7.0).

På mange nettsteder vi du se ikoner som ligner på dette:

Ikke_blogg3

Dette er lenker til en RRS-kilde. Hvis du klikker på den i Internet Explorer 7 kan du abonnere på den – og enkelt holde øye med om det kommer nye artikler. Du har dermed både favoritter, som du kan bruke til vanlige nettsteder, og feeder som er abonnement på innhold som publiseres som RSS.

Ikke_blogg4

Her er det jeg synes er de viktigste egenskapene som definerer en blogg:

kan abonneres på via en RRS-leser
tillater interaktivitet
innhold som er organisert kronologisk

Nettsiden du er på nå tilfredsstiller det første kravet (så vidt). Men du kan ikke legge til kommentarer. Du kan heller ikke abonnere på bloggen og bli varslet når det kommer nye artikler. Det må vi gjøre noe med…etter høstferien.