Det er sommer og språkferdighetene må finpusses. Her er en nyttig repetisjon for dem som satt bakerst i spansktimene. Fortsatt god sommer!
Kategori: Læringsobjekter
Periodesystemet som læringsobjekt
Det periodiske systemet er en gjenganger i naturfagtimene. Hva med litt kvalifisert hjelp til å formidle hva det dreier seg om?
Ved University of Nottingham har de laget korte videoer om hvert av elementene – og videostjernene på The periodic table of videos er kjemikere som virkelig synes kjemi er gøy og har frisyre som beviser det. De har selvsagt også sin egen YouTube-kanal.
Mest populær er videoen om Sodium:
Det spiller ingen rolle om man kaller det et læringsobjekt eller en delt læringsressurs. Det viktige er at lærestoffet er delt inn i mindre frittstående enheter – i dette tilfellet videoer – som enkelt kan plasseres inn i ulike sammenhenger. For eksempel en forelesningssal eller en læringsplattform.
Det er også verdt å tenke på at disse videoene – som de fleste åpne læringsressurser – er engelskspråklige.
En alternativ – eller komplementær – fremstilling finner du på Wikipedia.
Esoteriske høgskoler?
Mengden fritt tilgjengelig undervisningsmateriale på nett vokser. Og det er slett ikke sekunda vare som finner veien ut av undervisningsinstitusjonene. Kanskje finner du materiale som er bedre enn det du har tilgang til på ditt eget lærested. Eller som ikke er å få tak i andre steder enn på nettet. Det har fått en leser (hei Martin!) til å stille noe spørsmål:
Mye å undre på oppi dette:
Hvilken rolle får universitetene og høyskolene?
Hva med de av oss som har som jobb å forklare fag, men samtidig er i alderen der det å legge ut materiale fritt på internett føles politisk riktig – hvordan skille jobb og fritid? Bør man gjemme forelesninger på lukkede læringsplattformer eller legge alt ut på youtube?
Hvorfor skulle ikke universiteter og høyskoler gjøre som Yale og MIT – som legger av mye undervisningen sin tilgjengelig på nett? Hvorfor skulle ikke lærere gjøre undervisningen sin tilgjengelig utenfor et passordbeskyttet LMS?
Riktignok er det juridiske, økonomiske og kulturelle hindre for omfattende publisering av fritt tilgjengelig undervisningsmateriale – men hvis det skjer…hva da?
Vil undervisningen bli dårligere? Vil universiteter og høgskoler miste kunnskapen sin? Vil det bli færre studenter?
Det er viktig å huske på hva slags ressurser som i det hele tatt kan legges ut. Det er digitale representasjoner av undervisning som har foregått eller tekster som allerede er skrevet. Arbeidet med å utvikle forelesninger og tekster er allerede utført når man legger dem på nett. Har man holdt en forelesning er det ingen grunn til å holde den på nytt.
Hvis noen andre har holdt en forelesning er det ingen grunn til å holde en liknende selv. Datamaskinen kan være papegøye – og det frigjøres tid til å lage nye forelesninger, nye tekster og til undervisningsformer som krever aktiv involvering fra lærere. Og hvem vet..kanskje mer forskning?
Kvaliteten på undervisning blir heller ikke bedre av å være utilgjengelig for dem som måtte være interessert. At bare en liten gruppe studenter har anledning til å gremmes eller gledes over en forelesning er neppe noen god driver for kvalitetsutvikling.
Kompetansen vil ikke renne ut av universitetene og bli borte hvis forelesningene blir tilgjengelig på nett. Universitet i Oslo vil ikke gå tom for grunnleggende geografi hvis kollegene i Tromsø så forelesningen deres. Det er ikke sikkert at alle universiteter trenger å utvikle forelesninger i alle emner. Kanskje de kunne bruke noen som allerede finnes og heller brenne kruttet på andre ting?
Og studentene – vil de blåse eksamen, veiledning og kontakt med professorene en lang marsj når de finner forelesninger på nett? Neppe, men de ville kanskje bli bedre studenter hvis de kunne velge blant flere enn sin egen institusjons semesterets nøye tilmålte tilbud av sesongens forelesninger.
Taperne i dette bildet er den industrielle tidsalders kunnskapssyn, snevre konkurransehensyn, dårlig undervisning og sløsing med menneskelige ressurser. Og LMSer – som jo er laget for å kontrollere læring og stenge uvedkommende ute. Selv om LMSer kan åpnes er er web 2.0 verktøy antakelig et bedre alternativ. Om ikke YouTube, så kanskje TeacherTube?
Lær av Yale og MIT
VG kunne nylig melde at "Du kan bli student ved ett av Financial Times’ best rangerte universiteter, Yale University. Helt gratis!"
Dessverre er det selvsagt ikke snakk om bli student hverken ved Yale eller MIT. Men Yale har dratt i gang Open Yale Courses – en paralell til Massachusetts Institute of technologys (MIT) OpenCourseWare.
Det begge instuitusjonen gjør, er å legge undervisningen åpent ut på nett under Creative Commons Attribution-Noncommercial-Share Alike lisens. Denne lisensen gir anledning til nokså fri ikke-kommersiell bruk av kursmaterialet, som består av pensumlister, eksamensoppgaver, fagtekster og lyd eller videoer fra forelesninger.
Du kan for eksempel laste ned og endre eller sette sammen materialet på nye måter. Men du kan ikke levere oppgaver, stille spørsmål eller ta eksamen. Det er fortsatt like vanskelig å bli student ved Yale eller MIT.
Foreløpig har Yale lagt ut 7 kurs – mot MITs 1800. Men de syv er til gjengjeld eksempler til etterfølgelse for dem som vil legge til rette for selvstyrt læring på nett. Kursmaterialet er godt organisert og lett og finne frem til. Og ikke minst er foreleserne gode.
MIT har publisert statistikk som viser hvem som bruker kursene deres og til hva:
Det er med andre ord mye å hente både for lærere og studenter utenfor MIT – og Yale. Det er også mange andre institusjoner som legger ut kurtsmateriale. Jeg vil tro de fleste kan finnes via OpenCourseWare Consortium eller OER Commons.
Deling av læringsressurser
Norgesuniversitetet arrangerte seminar om deling av læringsressurser i UH-sektoren forrige fredag.
Agendaen for seminaret var todelt:
- Hva trenger vi å vite om deling av digitale læringsressurser i høgere utdanning?
- Etablering av et samarbeidsforum for læringsteknologi?
Møteledelsen har nå den ikke helt enkle oppgaven å sammenfatte og systematisere det som kom frem under seminaret – så det skal ikke jeg gjøre.
Men inntrykket jeg sitter igjen med etter seminaret er at UH-sektoren sliter med snublefot. Utbredt og effektiv deling av læringsressurser kommer neppe til å skje med det første.
Ikke bare er det slik at Utdanningsdepartementet verken kan eller vil pålegge institusjonene å dele læringsressurser – det ville være å underminere deres rett til å drive undervisningen slik de selv mener er best. Det er også et mylder av juridiske, økonomiske og kulturelle problemer som må løses før UH-instititusjoner kan eller vil dele digitale læringsressurser:
(Skal læringsressurser fra UH-sektoren være gratis? Hvem eier en ressurs – når den er lastet ned og grundig omarbeidet noen ganger? Hvem skal betale for å utvikle den? Hvem har redaktøransvar når informasjonen i ressursen ikke lenger er korrekt? Hvorfor skulle noen sende sitt beste arbeid ut i verden? Ditto.)
Dessuten er det vel ikke sikkert at det finnes så mange gode digitale læringsressurser i UH-sektoren? Fagpersoner er jo vanligvis ikke eksperter på digital pedagogikk og produksjon.
Og hvis det finnes gode ressurser og disse blir gjort tilgjengelig for fri bruk, hvordan skal de organiseres? Hvordan skal de søkes opp? Hvordan skal de kvalitetssikres?
Jeg har ikke tenkt å komme med noen svar her, bare en spådom.
Følgende kommer ikke til å skje i 2008:
- Student Martin synes forelesningen i Psykologiens historie var forvirrende og laster derfor ned en video med samme tema fra et annet universitet.
- Foreleser Kristine synes det er vanskelig å få sving på undervisningen i botanikk og laster derfor ned et par undervisningsopplegg fra en høgskole som er kjent for sin innovative botanikkundervisning.
- Høgskolen i X ønsker seg mer tid til seminarundervisning i Idéhistorie og velger å dekke behovet for forelesninger med de utmerkede videoene fra Høgskolen i Y.
Det mange og seige spørsmål som må løses før UH-sektoren har en effektiv mekanisme for utvikling og deling av læringsressurser. Det spørs om sektoren rekker å bli enig med seg selv før Fronter og it’s learning (diglib.no) har satt premissene for hvordan deling skal skje.