Quo vadis LMS?

Læringsplattformen er blitt spådd en trist fremtid. Hvordan skal denne typen programvare kunne overleve møtet med den voksende mengden Web 2.0-applikasjoner som er fritt tilgjengelig for alle, og kan settes sammen til et digitalt læringsmiljø – alt etter lærere og studenters behov?

Utviklingen av læringsplattformer – Learning Management Systems – i den formen vi kjenner dem i dag, kom for alvor i gang for omtrent ti år siden. Samtidig med at bruken av World Wide Web bredte seg, og med de muligheter og begrensninger som lå i første generasjons nettlesere og webservere.

Så kom Web 2.0 med nye muligheter. Men læringsplattformene er gjerne store og kompliserte systemer. Det tar tid å endre dem. Dermed har de kanskje ikke sett ut som fremtiden for digitalt støttet læring på en stund.

Men vi får nå se. Det var rekordstor interesse for møtet i REN (Research and Educational Network) 11. februar med temaet ”The future of LMS”. Representanter for blant andre It’s Learning, Microsoft, Moodle, EdvantageGroup og Mintra – alle produsenter av læringsplattformer deltok. Det ser ikke ut til at plattformene akter å legge seg ned og tørke ut med det første. Tvert i mot ser de ut til å utvikle seg raskt og i mange retninger.

Og hvorfor skulle det ikke være håp for læringsplattformene? Mens Web 2.0-tjenester gjerne gjør én – om enn nyttig og lettbrukt – ting, består en læringsplattform av et sett integrerte funksjoner som er satt sammen spesielt for å støtte læring. Derfor kan de også ha funksjoner og egenskaper det er vanskelig å finne i annen programvare.

I et forsøk på å klarne hodet etter møtet, her er noen av dimensjonene utviklingen av læringsplattformer ser ut til å bevege seg langs.

Er et LMS verdt å betale for?

Bruken av læringsplattformer betales gjerne i form av en lisensavgift – avhengig av antall brukere. Men det finnes også plattformer som er reklamefinansiert eller rett og slett fri programvare du kan laste ned, installere og bruke som du vil.

Det høres kanskje ut som om et enkelt valg. Hvis det da ikke er slik at betalte plattformer som It’s Learning rett og slett er bedre enn Moodle, som er gratis. Men det er det nok delte oppfatninger om.

Hvis du er villig til å bruke et gratis LMS som det er, installere det på en server og slippe til brukere, er Moodle i hvert fall billigere enn It’s learning.

Men hva hvis noe går galt og ting ikke fungerer som de skal? Hvis det kommer ny funksjonalitet og du gjerne vil oppgradere plattformen? Eller integrere den med bedriftens HR-system. Eller vil ha en funksjon som bare din virksomhet vil ha bruk for?

Da trenger du kompetent arbeidskraft. Og dermed er verken It’s learning eller Moodle gratis lenger – og det blir vanskeligere å regne ut hva som er billigst.

Lærer man best alene eller sammen med andre?

Ruller vi ti år tilbake, finner vi mye av e-læringen på CD og de klassiske små e-læringsrutene med ”Neste”-pilene nede i høyre hjørne. Uansett om man syntes denne måten å lære på var et våkent mareritt eller ikke, mutters alene var man i hvert fall.

Etter hvert som konstruktivistiske teorier om læring har fått større oppmerksomhet og forståelsen av uformell læring har økt, har også læringsplattformer begynt å legge vekt på tilrettelegging for kommunikasjon og utveksling av ideer. Moodle for eksempel, skriver at

The design and development of Moodle is guided by a “social constructionist pedagogy”.

Så spørs det om læringsplattformene kan konkurrere med Twitter, Facebook og det åpne nettet som sosial arena. Og om kursarrangørene – bedrifter med mange ansatte for eksempel – vil ta kostnadene ved å drive aktiv undervisning og støtte opp under sosiale prosesser i e-læringen.

Er læring i bedrifter og utdanningssektoren det samme?

Næringsliv og skole bruker ikke de samme læringsplattformene. Mens Fronter og It’s Learning har nesten hele markedet i offentlig utdanning – fra grunnskole til universitet -, er næringslivet det viktigste markedet for plattformsprodusenter som EdvantageGroup og Mintra.

Det kan nok være ulike behov i skole og næringsliv. Læreren trenger kanskje verktøy for å lage ukeplaner, mens opplæringslederen må kunne dokumentere ansattes kursgjennomføring. Men jeg er ikke sikker på om det er en god ide at skolen i praksis bare har to leverandører å velge mellom, selv om mye tyder på at det vil fortsette slik inntil videre. Det er kanskje noe av årsaken til at en del lærere velger å gå på nettet og lete opp verktøy de ikke finner i læringsplattformene.

Et annet aspekt er behovet for sporing og kontroll. Skoler har kontrollmekanismer i klasserommet for å sjekke og følge opp læringsresultat. Bedrifter – i hvert fall de som bare gjør kursmateriale tilgjengelig og ikke driver undervisning på nett – trenger ofte automatisk registrering og dokumentasjon av kursgjennomføring og læringsresultat.

Automatisert dokumentasjon kan være lov- eller selvpålagt. Uansett tror jeg den behavioristisk inspirerte e-læringen slikt disponerer for, gir så stusslig læring og motivasjon at man ikke bør utsette folk for den i utrengsmål. Det er kanskje derfor Mintra har laget en applikasjon for erfaringsdeling i oljeindustrien der de har lagt vekt på tilgjengelighet og brukervennlighet fremfor sporing og testing. Det kan være viktigere at erfaringer fra feil og ulykker blir skrevet ned og lest enn å sjekke hvem som leser hva når og med hvilket resultat på en flervalgstest.

Et annet område som kanskje er mer aktuelt for bedrifter enn skoler er læring som er tett knyttet til arbeidsprosesser. Som alternativ til kurspakker og å lære ett sted og bruke kunnskapen et annet, kan man tenke seg læring som er delt opp i små biter som dukker opp når man trenger det. Det er ikke så enkelt å få til, noen husker kanskje den irriterende bindersen Microsoft hadde i Office-programmene? Det må nok gjøres på en bedre måte, men EdvantageGroup mener de er på sporet av en løsning.

Bedrifter vil også kanskje ønske sikre egne data mot innsyn ved å lagre kurs og læringsresultater på egne servere. Det snevrer inn valget av plattform. Ikke alle plattformer er tilgjengelig for lokal installasjon.

Bør det du gjør på en læringsplattform havne på Google?

Åpenhet og deling er populære ord om dagen. It’s Learning arbeider med en endring i arkitekturen i sin plattform som skal gjøre mulig å åpne opp mot skyen av Web 2.0-tjenester. Tanken er at elever skal kunne bruke eksterne applikasjoner på web, men at lærernes evalueringer av arbeidet blir liggende på It’s Learning. De kan det bli et spennende læringsmiljø av, men ett problem gjenstår. For hva skjer når man skriver i blogger, bruker åpne diskusjonsfora, Facebook, eller YouTube for å lære? Hvem eier dataene og hvem kontrollerer hvor de havner og hva de brukes til? I hvert fall ikke norske bedrifter eller skoler. Er det forsvarlig å eksponere noen i en læringssituasjon på det åpne nettet? Selv om evalueringer blir liggende på læringsplattformen, vil selve læringsarbeidet være lagret andre steder – og kanskje følge eleven resten av livet. Det kreves god kompetanse på identitetshåndtering både hos elever og lærere for å unngå problemer.

Bortsett fra noen små og spredte initiativ, har Microsoft har vært påfallende lite synlig i e-læringsmarkedet. Selv om PowerPoint er et av de mest brukte programmene i e-læring, har Microsoft verken læringsplattformer eller spesialiserte forfatterverktøy på produktlisten.

Men de kommer kanskje snart etter. Live, som er Microsofts svar på Googles skybaserte tjenester, inneholder foreløpig ikke funksjonalitet for e-læring, men den skal visstnok være på vei. Det kan bli spennende for alle som er interessert i e-læring.

Billig moro med LMS

Den norske læringsplattformen Fronter ble nylig solgt til den britiske mediegiganten Pearson for anslagsvis 150 millioner kroner. Når en av de største leverandørene av nettbasert utdanning i England, The Open University, skulle finne en ny læringsplattform, valgte de Moodle og betalte gjeldende markedspris for den, 0 kroner.

Hva er det egentlig Pearson har betalt så mye for? En læringsplattform som er bedre enn alle andre? Det ypperste i pedagogisk programvare? Alle lærere og studenters drøm? Plattformen the Open University burde ha kjøpt hvis de hadde hatt råd? Kanskje ikke.

Pearson har kjøpt en plattform med en stor kundemasse. De kan nå fakturere alle som bruker eller trenger tilpasninger til Fronter, for eksempel største delen av norsk grunnskole. Dessuten vil plattformen – plassert midt i lærernes og elevenes hverdag – være deres salgskanal for pedagogiske produkter – e-læringskurs, forlagenes digitale læringsressurser og video fra TV-selskaper.

Kundene vil være stabile. De har investert mye i innføring av plattformen i organisasjonen og opplæring av dem som skal bruke den. De kan ikke bytte plattform uten videre – og etter hvert som skolene utvider bruken av plattformen og andre pedagogiske produkter som leveres gjennom den, vil det bli enda vanskeligere. Derfor er Fronter antakelig verdt 150 millioner – for Pearson.

Men hva med Open University? Hva fikk de for 0 kroner? Ingen nye ansatte eller kunder, men en læringsplattform de kan bruke og utvikle som de vil. Dessuten kan de trekke veksler på et stort nettsamfunn med mange brukere og eksperter på Moodle og e-læring – en dugnadsgjeng som hele tiden utvikler både Moodle og løsninger for integrasjon med andre verktøy videre.

Siden Moodle er basert på åpen kildekode, kan hvem som helst laste ned programvaren, installere den og bruke læringsplattformen. Moodle er selve stjerneeksempelet på en læringsplattform som er basert på åpen kildekode. Men den er ikke den eneste aktuelle plattformen. En av konkurrentene som seiler opp er Dokeos. Den kan ikke konkurrere i antall brukere ennå, men både estetisk og pedagogisk er den et interessant alternativ.

DOKEOS

Ved innføring av læringsplattform i en organisasjon vil noen velge å arrangere møte-OL med grenene behovsanalyse, kravspesifikasjon, produktevaluering, leverandørpresentasjoner, systemintegrasjon og implementering. Alt akkompagnert av hyppige møter med Key Account Manager. Hvis du heller vil prøve deg litt frem, kan du ha billig moro med et gratis LMS. For eksempel Dokeos.

Alt du trenger, er en PC med det som gjerne kalles AMP, den dynamiske trioen Apache (webserver), MySQL (database) og PHP5 (programmeringsspråk). Det er et vanlig oppsett hvis du leier plass til nettstedet ditt på et webhotell, men du kan også installere det hele på din egen PC.

Med AMP på plass, kan du laste ned og installere Dokeos. Installasjonen er enkel, men jeg måtte gjøre den to ganger før den satt som den skulle. Etter første gangs installasjon dukket det opp etter hvert opp en del feilmeldinger om SQL-tabeller som manglet. Antakelig skjedde dette fordi jag ikke helt kunne bestemme meg for om jeg ville bruke en eller flere SQL-databaser og surret litt frem og tilbake i installasjonen før jeg bestemte meg.

Hvis du vil bruke to av de mer avanserte funksjonene i Dokeos – automatisk konvertering av Powerpoint eller Impress-presentasjoner og videokonferanse må du i tillegg installere og konfigurere Open Office, Java og RED5, som er en flash-server. Dette er også gratis, men ikke morsomt. Vent med det til du har god tid og mye godt humør å slite på. Det er også støtte for Ephorus, en betalingstjeneste for å sjekke om innleverte tekster er kopiert fra nettet eller andre dokumenter.

Slik kan Dokeos se ut etter innlogging. De fleste elementene kan redigeres av den som administrerer plattformen.

Dokeos kommer med mange språk, men den norske oversettelsen er foreløpig for sparsom til å være brukbar. Bare omtrent rundt 25 % av plattformen er oversatt til norsk. Hvis noen vil hjelpe til med oversettelse, kan administrator aktivere en fiffig funksjon der ikke oversatte ord får et lite flagg man kan klikke på og skrive inn en oversettelse som sendes utviklerne.

Etter å ha valgt kurs man er lagt inn på – eller har registrert seg selv på hvis administrator har åpnet for det, kommer man til en kursside.

På kurssiden ligger kursmateriale og verktøy som kursutvikleren har valgt ut. Kursmateriale kan være alt fra Word-filer (grøss) til video eller e-læringskurs. Dokeos har kalender, diskusjonsfora, prategrupper, opplasting av innleveringsoppgaver, tester og alskens andre verktøy man kan trenge for å drive nettbasert opplæring.

Ett av de beste verktøyene i Dokeos er Læringstier, der kursutvikler kan sette sammen dokumenter og andre elementer – tester, forum og så videre – i en meny.

En læringssti kan også inneholde e-læringskurs importert via SCORM eller en presentasjon som er opprettet fra en importert Powerpoint-presentasjon.

For den som underviser via Dokeos er det gode rapporteringsfunksjoner – med oversikt over tidsbruk, testresultater og fremdrift. Studenter har tilgang til sine egne resultater i det samme formatet.

Dokeos har i alt i overkant 900 000 registrerte brukere og de gjør en hel del ut av seg, blant annet i diskusjonsfora og i utvikling av ekstra funksjonalitet til plattformen. Du kan også prøve en begrenset versjon uten å installere den selv på Dokeos Free Campus.

Ny læringsteori i full rulle

Den kanadiske duoen George Siemens og Stephen Downes har klart å samle godt over to tusen deltakere fra hele verden til et nettkurs om en ny læringsteori de har kalt Connectionism. Hva gjør konneksjonisme interessant for så mange, og hvordan håndterer de alle sammen i ett kurs?

Konneksjonisme

Felles for etablerte læringsteorier som behaviorisme, kognitivisme eller konstruktivisme er at de ble utviklet før Internett ble en del av hverdagen for de fleste. Det åpner en plass for en teori som tar utgangspunkt i hvordan samfunnet, og særlig netteknologier har endret rammene rundt læring.

Internett – og særlig web 2.0 – har gjort det enklere å håndtere informasjon som endrer seg raskt og kommer fra mange kilder, og ikke minst er det blitt langt lettere å danne og delta i nettverk. Fordi kunnskap utdateres stadig raskere, er læring gjennom livsløpet blitt mer nødvendig – og uformell læring får større plass på bekostning av formell læring.

Konneksjonistene forsøker å formulere en læringsteori som er tilpasset denne nye virkeligheten. Teorien forsøker å beskrive hvordan kunnskap oppstår, lagres og endrer seg i aktiviteter og forbindelser mellom deltakere i nettverk – enten deltakerne er mennesker eller maskiner. De hevder at kunnskap ikke bør forstås som knyttet til språk eller adferd – men heller som noe som er distribuert i et nettverk. Det betyr at hvilke nettverk du er knyttet til og hvor sterk tilknytningen er vil avgjøre hvilken kompetanse du har og hva du lærer. Du lærer ved å koble deg til nettverk og oppdage mønstre i nettverket.

CCK08

For å prøve ut teorien i praksis har Siemens og Downes startet et tolv ukers kurs. Kurset er åpent og gratis – hvis du ikke vil ha studiepoeng fra University of Manitoba. Uke to starter i dag. Formålet med kurset er både å gjøre teorien mer kjent og å produsere et datagrunnlag for studier av hvordan læring foregår i et distribuert miljø.

Ikke overraskende kanskje, er kurset en orgie i bruk av nye tjenester som blogger, wikier, Google grupper, Pageflakes, YouTube, Facebook, Moodle, Deliocious, Technorati, Second Life, Twitter, Seesmic, Diigo, Elluminate, Ustream, Google Docs, god gammeldags e-post og jeg vet ikke hva. Alt dette danner sammen en distribuert læringsplattform der deltakerne kan velge hvordan de vil knytte seg til nettverket – hvilke informasjonskilder de vil følge og hvilke aktiviteter de vil bidra med.

Mer forvirrende enn klargjørende muligens, men nedenfor er et bilde av en del av kursets aktiviter 22. september. Disse aktivitetene er aggregert gjennom Dipity – en av de mest innovative nye nettjenestene som bruker RSS for å samle og vise frem informasjon fra mange kilder.

Mesteparten av innholdet som du ser lenket inn i bildet ovenfor er produsert av kursdeltakerne – og det er også de som valgt å bruke mange av verktøyene.

Siemens og Downes ser ut til å konsentrere seg om en blogg, en wiki, en daglig oppsummerende e-post, diskusjonsfora i Moodle og konferanser i Elluminate. Men de hadde kanskje ikke forutsett hvordan nettverket ville utvide seg til flere språkversjoner, en kursavdeling i Second Life og ulike former for organisering rundt spesifikke emner i kurset.

En annen måte å visualisere nettverket som dannes når de mange elementene i kurset knyttes sammen ser du på bildet nedenfor. Det ble tegnet og publisert på Flickr av en av deltakerne helt i starten av kurset.

Og de som måtte tro at det bare er kjølig analyse og dannet diskurs rundt formuleringen av en ny læringsteori kan klikke på bildet under 🙂

Mer plattform enn læring

Hva bruker en 5. klasse på en skole i Oslo bruker en læringsplattform til?

Siden jeg er forelder med barn i Oslo-skolen, har jeg lenge hørt om Fronter på foreldremøtene. Snart kommer Fronter het det i noen år, og så kom det til slutt. I hvert fall med passord til barna, for det lovede passordet for foreldre venter vi fortsatt på.

Utstyrt med barnets passord tok jeg i anledning skolestarten en tur i Fronter. For første gang for min del, selv om barnet har hatt tilgang i noen år. Tro hva en 5. klasse på en skole i Oslo bruker en læringsplattform til?

Et søk på Utdanningsetaten i Oslos noe særegne søkemotor sider ga 55 treff på "Classfronter". Det var mengder med rapporter og utredninger, og jeg kunne ikke se annet enn positive omtaler og store visjoner for læringsplattformen. Det skulle kanskje bare mangle, når man ser på hva de selv mener de har skaffet skolene i Oslo. Slik presenterer de selv Classfronter:

Her er liste over hva jeg – med elevstatus – fant på plattformen:

Startside med meldinger
Meldings og e-postsystem
Deltakerliste
Et personlig filarkiv
Mappe for innleveringer
Mapper for foreldremøtereferater, bilder og annet.
Lenker til ulike nettressurser

Alt var ryddig og greit organisert, barnets lærere har orden i sysakene. For så vidt jeg kan forstå, er det klassens lærere som har ansvaret for å publisere og strukturere det hele.

Men det ser ut til å være mer plattform enn læring her.

Det er selvsagt greit å ha en plattform for å publisere bilder og dokumenter – og administrere innleveringer. Men det blir ikke læring av en plattform – like lite som det blir læring av en tavle eller et klasserom. Noen må bruke den til aktiviteter som gir læring!

Vi gir ordet til et par lærere:


Les mer…	Les mer…

Det finnes sikkert både bedre og dårligere eksempler på bruk av Fronter enn det jeg har sett. Men hvis "Læringsplattformen er et viktig redskap i store deler av skolehverdagen" burde vel alle skoler og klasser bruke den til noe viktig? Og hvem har ansvar for at så skal skje? Hvor er Oslo kommune? Er det meningen at det er den enkelte lærer som skal produsere læremidlene klassen trenger? De har vel mer enn nok med å holde styr på sine fysiske klasserom?

Jeg hadde for eksempel ikke sett skjevt til mer "skole-hjem-samarbeid", eller at barna hadde tilgang til digitale læringsressurser knyttet til ukeplanene. Ikke generelle ressurser eller lenker – men en reell mulighet til å lære gangetabellen, steinalderens historie eller hva som måtte være på ukeplanen. Da trengs det læringsressurser som det ikke er overkommelig for enkelt-lærere eller skoler å produsere.

Gi barna flere alternativer når de skal lære seg gangetabellen! De er jo ikke like. Noen er veldig flinke, noen veldig lite flinke, noen snakker ikke så godt norsk, noen lærer best sånn og andre slik. Læringsplattformer gjør det mulig å distribuere læringsmuligheter som alltid er tilgjengelige og som kan velges ut fra individuelle behov. Hver dag produseres det mengder undervisning i skolene – god og mindre god. Hvorfor ikke digitalisere undervisningsprestasjoner som virkelig glitrer og gjøre dem tilgjengelig på læringsplattformen?

En annen ting er om læringsplattformene i det hele tatt er en type programvare som har fremtiden for seg. Kanskje ikke skolebarna trives så godt i en digital utgave av industrisamfunnets måte å organisere læring på? Se metaforene Fronter bruker i sin presentasjon av plattformen sin:

Bygninger, rom og nøkler… Mens nettet utvikler seg og muliggjør helt nye arbeids- og samarbeidsformer, forsøker læringsplattformen å etterligne den fysiske skolen. Men kanskje skolebarna er i ferd med å bli mer som studentene nedenfor? Er det lukkede læringsplattformer de trenger da?

Esoteriske høgskoler?

Mengden fritt tilgjengelig undervisningsmateriale på nett vokser. Og det er slett ikke sekunda vare som finner veien ut av undervisningsinstitusjonene. Kanskje finner du materiale som er bedre enn det du har tilgang til på ditt eget lærested. Eller som ikke er å få tak i andre steder enn på nettet. Det har fått en leser (hei Martin!) til å stille noe spørsmål:

Mye å undre på oppi dette:

Hvilken rolle får universitetene og høyskolene?

Hva med de av oss som har som jobb å forklare fag, men samtidig er i alderen der det å legge ut materiale fritt på internett føles politisk riktig – hvordan skille jobb og fritid? Bør man gjemme forelesninger på lukkede læringsplattformer eller legge alt ut på youtube?

Hvorfor skulle ikke universiteter og høyskoler gjøre som Yale og MIT – som legger av mye undervisningen sin tilgjengelig på nett? Hvorfor skulle ikke lærere gjøre undervisningen sin tilgjengelig utenfor et passordbeskyttet LMS?

Riktignok er det juridiske, økonomiske og kulturelle hindre for omfattende publisering av fritt tilgjengelig undervisningsmateriale – men hvis det skjer…hva da?

Vil undervisningen bli dårligere? Vil universiteter og høgskoler miste kunnskapen sin? Vil det bli færre studenter?

Det er viktig å huske på hva slags ressurser som i det hele tatt kan legges ut. Det er digitale representasjoner av undervisning som har foregått eller tekster som allerede er skrevet. Arbeidet med å utvikle forelesninger og tekster er allerede utført når man legger dem på nett. Har man holdt en forelesning er det ingen grunn til å holde den på nytt.
Hvis noen andre har holdt en forelesning er det ingen grunn til å holde en liknende selv. Datamaskinen kan være papegøye – og det frigjøres tid til å lage nye forelesninger, nye tekster og til undervisningsformer som krever aktiv involvering fra lærere. Og hvem vet..kanskje mer forskning?

Kvaliteten på undervisning blir heller ikke bedre av å være utilgjengelig for dem som måtte være interessert. At bare en liten gruppe studenter har anledning til å gremmes eller gledes over en forelesning er neppe noen god driver for kvalitetsutvikling.

Kompetansen vil ikke renne ut av universitetene og bli borte hvis forelesningene blir tilgjengelig på nett. Universitet i Oslo vil ikke gå tom for grunnleggende geografi hvis kollegene i Tromsø så forelesningen deres. Det er ikke sikkert at alle universiteter trenger å utvikle forelesninger i alle emner. Kanskje de kunne bruke noen som allerede finnes og heller brenne kruttet på andre ting?

Og studentene – vil de blåse eksamen, veiledning og kontakt med professorene en lang marsj når de finner forelesninger på nett? Neppe, men de ville kanskje bli bedre studenter hvis de kunne velge blant flere enn sin egen institusjons semesterets nøye tilmålte tilbud av sesongens forelesninger.

Taperne i dette bildet er den industrielle tidsalders kunnskapssyn, snevre konkurransehensyn, dårlig undervisning og sløsing med menneskelige ressurser. Og LMSer – som jo er laget for å kontrollere læring og stenge uvedkommende ute. Selv om LMSer kan åpnes er er web 2.0 verktøy antakelig et bedre alternativ. Om ikke YouTube, så kanskje TeacherTube?

Egenproduksjon av e-læring

Egenproduksjon av e-læring var temaet for medlemsmøtet i REN 13. februar. Det var uvanlig godt oppmøte, noe som tyder på at problemstillinger som hvilke typer e-læring bedrifter kan lage selv, hvilke forfatterverktøy som er aktuelle, og hvilke tjenester bedrifter er mest tjent med å kjøpe av e-læringsbransjen er interessante for mange.

Bedrifter ønsker selvsagt å tilby sine ansatte attraktive e-læringskurs. Da er den enkleste løsningen å ringe en e-læringsleverandør og la dem produsere kursene. Det kan det komme gode kurs ut av.

På den annen side er det mange bedrifter som gjerne vil produsere e-læring selv – kanskje for å spare penger eller for å ha bedre kontroll med egne opplæringsprosesser og kursmateriale. Løsningen for bedrifter som vil lage e-læringskurs selv blir da gjerne å investere i et forfatterverktøy.

Man kan jo spørre seg om det er noe poeng i å bruke et spesialisert forfatterverktøy, når kursene som lages ofte blir noe i retning av "Tekst/bilde–>Flervalgsspørsmål–>Tekst/bilde–>Flervalgsspørsmål–>Tekst/bilde–>Sluttest" allikevel. Den type kurs kan man godt lage med enkle html-editorer. Antakelig er salgsargumentet at forfatterverktøyene er integrert med portaler, der kursene kan publiseres og bedriftene har kontroll på hvem som får tilgang til kursene og kan hente ut data om bruk og testresultater.

Dermed er bedriftene på nytt fanget opp av leverandørene. De kan selge konsulenttjenester der deres egne forfatterverktøy ikke strekker til, og kundene bindes opp til leverandørens portalløsning – siden det ikke er noen enkel sak å flytte kurs fra en leverandørs forfatterverktøy/portal til en annens.

Men utviklingen ser ihvertfall ut til å gå i retning av at mange vil bruke slike spesialierte forfatterverktøy for e-læring. Da kan man like godt lete etter hvilket verktøy som er best. En ny kandidat – sluppet 4. februar – er Unison fra Rapid Intake, som er et rent nettbasert verktøy for å lage kurs i Flash. Det er ingen nedlasting eller installasjon av programvare. Eller, som de selv sier:

Unison er et forfatterverktøy – og en portal – med flere sterke egenskaper. Det er laget med Adobe Flex – som er en slags storebror til Flash. Dermed har de kunnet lage et grensesnitt i Flash som er enkelt å bruke, og oppfører seg omtrent som et vanlig Windows eller Mac-program. Nedenfor ser du grensesnittet for pruduksjon og strukturering av kurssider. Her er det maler for alt fra enkle testsider til sider med video og spill.

Tilgangen til funksjoner er rollebasert, slik at administratorer, utviklere, fageksperter, pedagoger og designere kan ha tilgang til ulike funksjoner og arbeide på det samme kurset.

Nedenfor er et eksempel jeg raskt snekret sammen – med en flervalgstest maskert som rulett. Alle deler av kurset kan redigeres, slik at man kan få kursmenyer og andre elementer på norsk. Inkludert knappen der det står END GAME, som jeg glemte.

Kursene kan publiseres og administreres i en portal. Eller eksporteres i et antall formater – fra SCORM-pakker til filer du kan legge på en CD. Jeg forsøkte meg på eksport til SCORM. SCORM er en måte å pakke sammen kursfiler på, slik at de kan importeres til en læringsplattform. Jeg satte opp geografikurset mitt som en aktivitet i Moodle og det fungerte ganske greit.

Hurra

Til slutt, en skikkelig hurra-funksjon for alle oss som liker å fikle: Kurset eksporteres med .fla-filer! Dette er filformatet som programmet Adobe Flash bruker som råmateriale for å lage flash-filene som vi kan se i nettleseren. Dermed er det mulig å redigere alle deler av kurset – etter at det er lastet ned til egen PC. Det er enkelte ting man ikke kan redigere på nettet – for eksempel tekst på knapper som automatisk blir laget. Men alt kan altså repareres – siden .fla filene kan lastes ned.

WiZiQ for Moodle

For en tid tilbake omtalte jeg WiZiQ, et gratis virtuelt klasserom det er verdt å ta en kikk på. I sin ubendige satsing på ting de ikke tjener noe på, har WiZiq nå laget en modul for Moodle som gjør at videokonferanser kan settes opp som en aktivitet i Moodle.

Det eneste man trenger er Moodle og en gratis brukerkonto på WiZiQ. Mange ser ut til å ha fått dette til å fungere, men ikke alle. Selv kom jeg hit, men ikke lenger:

Etter dette feiler det hele totalt på min Moodle-installasjon. Det er kanskje min egen skyld, jeg er ikke så glad i bruksanvisninger. Men videokonferanser i et LMS er jo en god ide, så gjør et forsøk selv.

Gratis virtuelt klasserom

Virtuelle klasserom har gjerne vært forbeholdt de med litt tykkelse på lommeboken. Utrolig nok finnes det nå en gratis konkurrent til highbrow applikasjoner som Adobe Connect og Centra.

Wiziq er en interessant blanding av LMS, virtuelt klasserom og sosial programvare.

Det er en nettjeneste, og man trenger bare nettilgang og Adobe Flash Player (som nesten alle har) for å bruke den. Det vil også hjelpe med bredbånd, mikrofon og webkamera, men nedlasting og installasjon av programvare slipper du.

Selve klasserommet inneholder felter for video og tekst-chat, men den største delen av skjermplassen brukes til visning av innhold i formater som PDF, PowerPoint, Word eller Excel.

Som underviser har du kontroll over hvem er synlig i videofeltet og hvilket innhold som skal vises. Du kan snakke, vise presentasjoner, skrive og tegne. Eller du kan tillate andre å gjøre det samme.

Gratis?

Det er jo litt mystisk at dette ikke kan koste noe, så en får vel tro de finner noen inntektsmuligheter etter hvert. Foreløpig er det ikke en gang en annonse å se. Her er litt fra deres FAQ:

Does it cost anything to teachers?
WiZiQ is absolutely FREE. We do not charge anything from teachers for using WiZiQ for online teaching. In future, we will offer certain advanced features on WiZiQ for a monthly subscription fee. However, basic features on WiZiQ will always be free.

Do the students have to pay anything?
WiZiQ is FREE for students too. Students can search for teachers and learn online from them. They may seek online help for homework or assignment queries. They can use WiZiQ’s virtual classroom to hold live discussions or sessions.

Fullt av folk

WiZiQ er en undervisningsplattform som ser ut til å fungere mer smertefritt enn andre virtuelle klasserom jeg har sett. Men det store trikset er å få folk til å bruke den. Det har de lykkes med. Plattformen er full av både lærere og studenter.

Hvis du har lyst til å lære noe kan du søke opp lærere eller fagområder. I noen tilfeller kan du finne gratis lagrede sesjoner. Mer sannsynlig finner du kommende sesjoner du kan melde deg på, eller lærere som vil være villig til å sette opp en sesjon. Men da rimeligvis mot betaling.

Jeg fant en gratis sesjon om vedisk matematikk, og for spesielt interesserte kan jeg nå vise hvordan man regner ut at 102 x 103 = 10506, noe som tydeligvis går for å være basal hoderegning i India.

vedisk_matte

Hvis du vil undervise, kan du laste opp kursmateriale, invitere deltakere og styre hvem som har tilgang til klasserommet. Du kan også oppgi hvilke emner du er villig til å lære bort, enten en til en eller i klasser.

WiZiQ har glitrende funksjoner for å koble relevante lærere til interesserte studenter. Når du finner noe av interesse, er det gode kalender og e-postfunksjoner som ikke lar deg glemme når og hvor ting skjer. Prøv selv.

Deling av læringsressurser

Norgesuniversitetet arrangerte seminar om deling av læringsressurser i UH-sektoren forrige fredag.

Agendaen for seminaret var todelt:

Hva trenger vi å vite om deling av digitale læringsressurser i høgere utdanning?
Etablering av et samarbeidsforum for læringsteknologi?

Møteledelsen har nå den ikke helt enkle oppgaven å sammenfatte og systematisere det som kom frem under seminaret – så det skal ikke jeg gjøre.

Men inntrykket jeg sitter igjen med etter seminaret er at UH-sektoren sliter med snublefot. Utbredt og effektiv deling av læringsressurser kommer neppe til å skje med det første.

Deling_av_laeringsressurser

Ikke bare er det slik at Utdanningsdepartementet verken kan eller vil pålegge institusjonene å dele læringsressurser – det ville være å underminere deres rett til å drive undervisningen slik de selv mener er best. Det er også et mylder av juridiske, økonomiske og kulturelle problemer som må løses før UH-instititusjoner kan eller vil dele digitale læringsressurser:

(Skal læringsressurser fra UH-sektoren være gratis? Hvem eier en ressurs – når den er lastet ned og grundig omarbeidet noen ganger? Hvem skal betale for å utvikle den? Hvem har redaktøransvar når informasjonen i ressursen ikke lenger er korrekt? Hvorfor skulle noen sende sitt beste arbeid ut i verden? Ditto.)

Dessuten er det vel ikke sikkert at det finnes så mange gode digitale læringsressurser i UH-sektoren? Fagpersoner er jo vanligvis ikke eksperter på digital pedagogikk og produksjon.

Og hvis det finnes gode ressurser og disse blir gjort tilgjengelig for fri bruk, hvordan skal de organiseres? Hvordan skal de søkes opp? Hvordan skal de kvalitetssikres?

Jeg har ikke tenkt å komme med noen svar her, bare en spådom.

Følgende kommer ikke til å skje i 2008:

Student Martin synes forelesningen i Psykologiens historie var forvirrende og laster derfor ned en video med samme tema fra et annet universitet.
Foreleser Kristine synes det er vanskelig å få sving på undervisningen i botanikk og laster derfor ned et par undervisningsopplegg fra en høgskole som er kjent for sin innovative botanikkundervisning.
Høgskolen i X ønsker seg mer tid til seminarundervisning i Idéhistorie og velger å dekke behovet for forelesninger med de utmerkede videoene fra Høgskolen i Y.

Det mange og seige spørsmål som må løses før UH-sektoren har en effektiv mekanisme for utvikling og deling av læringsressurser. Det spørs om sektoren rekker å bli enig med seg selv før Fronter og it’s learning (diglib.no) har satt premissene for hvordan deling skal skje.

Blackboard Scolar – når lenkebibliotekarene er gått hjem

Noen hver av oss sliter med å finne gode faglige ressurser på nettet. Enten det er til eget konsum eller til bruk i undervsining er det vi finner kanskje for mye, for lite eller for dårlig. Vi trenger filtre som kan hjelpe oss å skille ut hva som er verdt å kikke nærmere på.

Den første gode løsningen på denne utfordringen var portaler, samlinger av lenker til nettsteder. Yahoo var tidlig ute med å lage en portal med ambisjonen være innfallsport til alt som var verdt å se på nettet. I oktober 1997 – så Yahoos hjemmeside slik ut:

Yahoo 1997

I 1997 besto yahoo av lenker som noen – personer – katalogiserte og plasserte i en emnebasert hierarkisk katalog man kunne klikke seg gjennom.

Hvis man hadde et nytt nettsted, kunne man sende inn adressen til Yahoo og håpe at bibliotekarene fant den verdig en plass i Yahoos katalog, og kanskje til og med utstyrte adressen med en positiv kommentar. Og de som fikk plass i katalogen var ofte de beste ressursene.

Nedenfor er samme adresse 10 år senere. Bibliotekarene er bukket under for stress og uoverkommelige informasjonsmengder. Det lar seg simpelthen ikke lenger gjøre å katalogisere nettet manuelt. Søkemotoren – en robot med automatiserte kriterier for hva som skal regnes for relevante treff på søkeord – har tatt over.

Yahoo 2007

Men på tross av stadig bedre søkemotorer stilles fortsatt spørsmålet "vet du om noen gode lenker til…" daglig. Vi trenger fortsatt menneskelige filtre. Noen som kan hjelpe oss å finne godt innhold.

Én løsning på problemet er tjenester for sosial bokmerking. Et tidlig eksempel på en slik er del.icio.us, som startet sin nettjeneste i 2004. Brukere av denne gratis tjenesten kan ta sine egne lenker og kategorisere og kommentere dem. Deretter kan de lagre dette i del.icio.us – slik at andre kan bruke informasjonen.

Det er etterhvert blitt mange tjenester for sosial bokmerking, og nå har produsenten av læringsplattformen Blackboard kastet seg på trenden med Blackboard Scholar.

Slik kan det se ut når noen har lagret en lenke i Scholar:

Blackboard scholar

Vi ser hvordan hun som har lagret lenken har valgt å beskrive og kategorisere nettressursen – og hvor mange andre som synes den er så god at de også har valgt å lagre den. Bibliotekaren er tilbake!

Den dårlige nyheten er at det er bare brukere av Blackboard som kan lagre og kommentere lenker. Slikt slår ikke alltid an i en internettkultur som verdsetter deling og fri flyt av informasjon høyt:

(http://www.flickr.com/photos/riddle/402142348/)

Den gode nyheten er at alle vi andre kan søke i Scholars lenkebibliotek – og dra nytte av det Blackboardbrukerne har gravd frem.

En ide for våre hjemlige produsenter av læringsplattformer kanskje?