Kategori: Pedagogikk

Du har sikkert hørt om de digitale innfødte. Digital natives, som de heter i junaiten. De går også under navn som Millennium learners, Generation Y og Digital learners.

Deltar du på konferanser eller leser blogger er det vanskelig å unngå å høre eller lese om dem. De diskuteres overalt. Men har du sett dem?

De innfødte slik vi kjenner dem

Det er snakk om generasjonen som er født etter 1980 og vokst opp omgitt av teknologi som PC-er med nettilgang, spillkonsoller, mobiltelefoner, mp3-spillere og alskens andre dingser. Dette har ikke bare gitt dem andre tekniske ferdigheter og preferanser for hvordan de vil lære enn tidligere generasjoner. De stiller også med forventninger til læringsmiljø som dagens utdanningssystem ikke makter å leve opp til.

Den nye generasjonen beskrives gjerne som gruppeorientert og flink til å gjøre mange ting på en gang. De har en aktiv og utforskende læringsstil og er avhengig av IKT – som beherskes til fingerspissene – for å få tilgang til informasjon og kommunisere.

Digitale innfødte er dermed ganske annerledes enn oss andre, de digitale immigrantene som med ett ben i den gamle analoge og ett i den nye digitale virkeligheten aldri vil bli helt fortrolig med de innfødtes verden.

Da er det kanskje litt krise i utdanningssektoren? Marc Prensky, som i 2001 skrev artikkelen Digital Natives, Digital Immigrants sier det slik:

Our students have changed radically. Today’s students are no longer the people our educational system was designed to teach.

Today’s students have not just changed incrementally from those of the past, nor simply changed their slang, clothes, body adornments, or styles, as has happened between generations previously. A really big discontinuity has taken place.

På den annen side

Beskrivelser av den nye generasjonen er gjentatt så ofte, og er premisser i så mange diskusjoner at det er vanskelig å tenke seg at det er bare tullball. Men har du sett det dokumentert at den nye generasjonen lever sitt liv på nettet og behersker de relevante netteknologiene? At de har generasjonsspesifikke måter å lære på?

Bennett, Maton og Kervin har i artikkelen The ‘digital natives’ debate: A critical review of the evidence gjennomgått forskning som er gjort på området ungdoms teknologibruk og ferdigheter. De konkluderer med at: 

It may be that there is as much variation within the digital native generation as between the generations.

En lignende konklusjon kommer Kennedy, Judd, Churchward, Gray og Krause til i First year students’ experiences with technology: Are they really digital natives? der de undersøkte teknologibruken hos 2120 førsteårsstudenter:

The results of this study highlight the lack of homogeneity in the incoming first year student population with regards to technology and a potential ‘digital divide’ between students within a cohort of a single year level. While some students have embraced the technologies and tools of the ‘Net Generation’, this is by no means the universal student experience. When one moves beyond entrenched technologies and tools (e.g. computers, mobile phones, email), the patterns of access to, use of and preference for arange of other technologies show considerable variation.

Heller ikke påstander om generasjonsspesifikke læringsstiler – så som multiprossessering,  preferanser for visuell informasjon og læring gjennom spill ser ut til å ha noen klar forskningsmessig støtte. Bennett, Maton og Kervin igjen:

In summary, calls for a dramatic shift from text-based to multimedia educational resources, the increased use of computer games and simulations, and a move to constructivist approaches that emphasise student knowledge creation, problem solving, and authentic learning (Brown, 2000; Oblinger, 2004; Tapscott, 1999) based solely on the supposed demands and needs of a new generation of digital natives must be treated with caution. This is not to discount other arguments made for changes to education that are based on theory and supported by clear research evidence, but we suggest that the same standards must be met before radical change is made on the basis of the digital native idea.

Her er et forsøk på en forskningsbasert beskrivelse av Generasjon Y:

Vandrehistorie

En vandrehistorie er en historie som fortelles og gjenfortelles, og gjerne legger på seg med tiden. 

Det kan også være vanskelig å finne opphavet til vandrehistorier, men Bullen, Morgan, Belfer og Qayyum har lett etter litteraturen som startet historien om de digitale innfødte. De har funnet at det er et lite antall artikler og bøker som siteres om og om igjen til støtte for nye gjenfortellinger. I The Net Generation in Higher Education: Rhetoric and Reality har de gjennomgått denne litteraturen:

What all of these works have in common is that they make grand claims about the difference between the millennial generation and all previous generations and they argue that this difference has huge implications for education. But most significantly, these claims are made with reference to almost no empirical data. For the most part they rely on anecdotal observations or speculation. In the rare cases where there is hard data, it is usually not representative. 

Så får vi se hvordan historien vandrer videre. På leirføtter eller mer solid grunn etter hvert.

Lyder det disse typene snakker om kjent? Det er i så fall ikke overraskende. Google bruker 0.09 sekunder på å finne 28,500 treff på søkeordet “læringsstiler”. Teorier og praksis knyttet til læringsstiler – særlig inspirert av det amerikanske ekteparet Rita og Kenneth Dunns modell – er så utbredt i det norske utdanningssystemet at nytten av læringsstiler fremstår som en etablert sannhet. Og det brukes store ressurser på opplæring og implementering av læringsstilteorier.

Tanken er besnærende, ikke minst for oss som lager nettbaserte undervisningsopplegg. Hvis vi kan finne hvilken type lærer en student er, kan vi presentere undervisningsmateriale spesielt tilpasset denne typen. For eksempel vil visuelle lærere ha mest utbytte av visuelt materiale – da kan vi vise videoer for disse, mens auditive lærere kan få en lydfil de kan bruke på mp3-spilleren sin. Digitale læringsmiljøer burde gi gode muligheter for å differensiere virkemidler i henhold til studenters læringsstil.

Men kan du finne forskningen som beviser at å ta hensyn til læringsstiler gir mer effektiv læring? Eller enda bedre, kan du bevise at ditt undervisningsopplegg fundert på læringsstiler gir bedre læringsresultater enn et opplegg som ikke er det? Da vanker det 1000 USD til jul.

Den amerikanske læringsforskeren Will Thalheimers tilbud fra august 06 står fortsatt:

Det kan med andre ord hende at det er noe muffens her.

Susan Greenfield, som er professor i farmakologi ved universitetet i Oxford mener ideen om at studenter lærer best enten ved høre, se eller berøre er nonsens – mens Professor i psykologi Daniel Willingham ved universitetet i Virginia forklarer hvordan kognitive psykologer vet at læringsstiler ikke eksisterer og hvorfor Good teaching is good teaching, and teachers don’t need to adjust their teaching to individual students learning styles:

 

 

At teorien om læringsstiler er problematisk, betyr ikke at vi skal slutte å forsøke å variere virkemidlene i e-læring, eller at studenter ikke lærer på ulik måte. Men det kan hende at forsøkene på å diagnostisere individers læringsstiler og tilpasse undervisningsopplegg etter dette ikke vil gi resultater som kan forsvare innsatsen som legges ned.

Jakob Nielsen er i sin alertbox fra 6. juni skeptisk til web som medium for læring av annet enn små informasjonsbiter. Særlig hvis tekstene utformes slik han – i egenskap av guru for brukervennlighet på web – mener de bør.

Tenk etter, leser du ofte lange tekster på web fra start til slutt? Tar du det helt med ro? Lar du forfatteren og teksten styre prosessen? Er du tilbakelent? Da vil nok Nielsen synes du har en snurrig måte å bruke web på.

Nielsen oppfatter web som et foroverlent, ikke-lineært og aktivt medium der brukerne jakter på spesifikk informasjon. De ignorerer alt annet enn det de er på jakt etter og drar raskt videre når det er funnet. Brukeren velger raskt kilder og hvilke tekstfragmenter som er verdt oppmerksomhet. Resultatet er en fortelling som blir brukerens egen tekst. Og den teksten kan være en annen enn den forfattere av nettsidene teksten er basert på hadde tenkt seg. Vel og bra, men kanskje ikke for læring?

I følge Nielsen er det faktisk så ille at e og læring rett og slett går dårlig sammen:

II continue to believe in the linear, author-driven narrative for educational purposes. I just don’t believe the Web is optimal for delivering this experience. Instead, let’s praise old narrative forms like books and sitting around a flickering campfire — or its modern day counterpart, the PowerPoint projector — which have been around for 500 and 32,000 years, respectively.

I continue to write books and I continue to develop training seminars, because I believe these media are best for deep learning of new concepts.

We should accept that the Web is too fast-paced for big-picture learning. No problem; we have other media, and each has its strengths. At the same time, the Web is perfect for narrow, just-in-time learning of information nuggets — so long as the learner already has the conceptual framework in place to make sense of the facts.

Jeg vet ikke hvilken form for e-læring Nielsen har i tankene. Det er kanskje det svake punktet i argumentet hans. E-læring kommer jo i et antall former og farger. Forhåpentligvis mener han ikke den typen e-læring jeg lager :-). Uansett er e-læring er kommet for å bli en stund, så vi får heller gjøre det beste ut av det.

Det vil kanskje være å unngå digitale roteskuffer med lærestoff og navigasjon som sender studenter ut i et kaotisk surfehelvete? Lage tekster som må leses og ikke innbyr til skanning? Kanskje til og med tekster som er så lange at de må skrives ut? Interaktive oppgaver som krever konsentrasjon hvis de skal løses? Fortellinger med lyd og bilder? Kort sagt, sabotere normal webadferd og tvinge den som skal lære noe til å lene seg tilbake.

Eller kanskje jeg trenger terapi?

Skal nettstudenter ta ansvaret for egen læring? Skal vi gi dem tilgang til læringsressurser – dokumenter, animasjoner, videoer, bilder, lenker til nettsteder, søkemotorer, meldingssystemer, diskusjonsfora og prategrupper – slik at de kan utforske ressursene og konstruere sin egen kunnskap? Eller skal vi forklare og beskrive prosedyrer, begreper og teorier så nøye vi kan?

Mange pedagogiske teorier vil hevde at det beste læringsmiljøet nettopp er et miljø er der studenten ikke får presentert ferdig teorier og nøye definerte begreper, men må forholde seg aktiv og utforskende til disse ressursene for å bygge opp kunnskap. Eksempler på slike teorier er problembasert læring og konstruktivistisk læring.

Vår venn fra e-posten ovenfor har sitt å si. Han får støtte fra Kirschner, Sweller og Clark som i artikkelen Why Minimal Guidance during Instruction Does Not Work (An Analysis of the Failure of Constructivist, Discovery, Problem-Based, Experiential, and Inquiry-Based Teaching) langer ut mot alskens konstrutivistiske teorier. De viser hvordan denne pedagogiske tilnærmingen feiler på alle fronter. Både i forhold til kunnskap om hvordan hjernen fungerer, og i møte med eksperimentelle resultater. Konklusjonen er at studenter og elever trenger all den hjelp de kan få.

Forfatterne tar utgangspunkt i forskning på klasseromsbasert læring, men jeg tror allikevel de har noe å lære oss om hvordan nettkurs ikke bør lages.

Nettbasert opplæring opptrer ulike fasonger og farger. En type er Den digitale roteskuffen. I roteskuffen finnes det store mengder Word, PowerPoint og internettadresser – og det blir studentenes dont å vade gjennom et idiosynkratisk organisert helvete av fagtekster, meningsløse lysark fra forelesninger de ikke har sett – og nettsteder de ikke vet hva de skal bruke til. Men alt de trenger å vite står der, og mer til. Studentene må bare utforske ressursene og konstruere sin egen kunnskap.

Slike kurs finnes naturligvis ikke ved ditt lærested. Men hvis du allikevel skulle treffe noen som lager dem, kan du ikke be dem slutte med det?

I Devonshire i England setter 80 år gamle Peter Oakley seg ned foran webkameraet og forteller om sitt liv, og om Englands historie slik han husker den.

Når han er ferdig laster han opp videoen til sin egen kanal på YouTube, som han likegodt har valgt å kalle Geriatric1927.

Etter at han åpnet kanalen i august 2006 har denne glitrende fortelleren lastet opp snart 90 videoer, de fleste i serien Telling it all. Mildt sagt uventet, har dette gjort geriatric1927 til en av de mest sette kanalene på YouTube med 45 000 abonnenter og mer enn 2,5 millioner visninger av første videoen.

Her er nummer 53 i serien:

Den fenomenale suksessen Geriatric1927 har hatt viser hvilket potensial webtjenester som YouTube har som arena for læring. Den viser også hva en god forteller kan bety.

YouTube er konstruert for å gjøre det enkelt å publisere videoer, ikke for å støtte læringsaktiviteter. Utover en enkel kommentarfunksjon er det små muligheter for dialog, samarbeid, evaluering og hva ellers en pedagog kunne ønske seg.

Hva elever og studenter kunne ønske seg er jeg ikke sikker på, men det ville kanskje dempe smerten forbundet med å lære matematikk hvis de kunne velge underviser blant de ti beste lærerne i landet? Hvis disse ti for tiden er lukket inne i klasserom, til glede for 25 elever per stykk, kan jeg ikke forstå annet enn at det er sløsing med ressurser.

En annen populær kanal på YouTube er mathproblems, som har lastet opp nær sagt utallige videoer med matemetikkundervisning, vitser og mattelærer som går bananas. En mann, ett kamera og snart 50 000 kanalvisninger.

mathproblems om Pythagoras:

Mer om Pythagoras, fra yourteachermathhelp

Kanalen yourteachermathhelp inneholder utmerket materiale, men viser også ett problem med YouTube som læringsarena: Hvem skal finansiere moroa?

Å lage god undervisning er selvsagt ikke gratis, men det er ikke mulig å ta betaling for videovisninger på YouTube. Det er dukket opp en del kreative løsninger på dette – for eksempel har noen startet The Joyous Disciples of the Blues Harmonica, siden religiøse bevegelser kan be om donasjoner. Men yourteachermathhelp har valgt standardløsningen: Kanalen er også en reklameplakat for YourTeacher.com:

Every day, YourTeacher.com provides thousands of students with individualized online math instruction covering Pre-Algebra, Algebra 1, Geometry & Algebra 2.

Hvem skal betale for videoer på norsk?