Studieteknikk 2.0

For femten år siden holdt jeg etter beste evne kurs i studieteknikk for nye studenter ved Universitetet i Oslo. Dette skjedde altså i moderne oldtid – før Internett kom i vanlig bruk. Kunne jeg holdt det samme kurset i dag?

6a00e54ef1b8ce88330115702bd2ac970bTanken bak kurset var å gi studentene en oversikt over hva de måtte forholde seg til for å lære – forelesninger, pensumbøker, bibliotek med bøker og fagtidsskrifter, kollokvier og med-studenter. Når de hadde denne oversikten, skulle de lære hvordan de skulle arbeide med disse elementene.

Kurset startet med bevisstgjøring av hvordan læringssituasjonen ved et universitet var annerledes enn de var vant med fra videregående skole (fri arbeidssituasjon, kritisk tenkning og faglig fordyping). Så tok vi opp hvilke måter å lære på som kunne være aktuelle på universitetet (forelesning, selvstudium, kollokvier og oppgaveskriving). Til slutt fikk de trening i studieplanlegging, leseteknikk og notatteknikk.

En rask kikk på bøker om studieteknikk i universitetsbokhandelen Akademika tyder på at ikke så mye har endret seg de siste femten årene. Så vidt jeg kunne se, inneholdt bøkene de samme studieteknikkene de gjorde for femten år siden.

Men rammene rundt studier og læring har endret seg siden 1994, både for studenter og for lærere. Med Internett og bredbånd er publisering av informasjon innen rekkevidde for alle som vil.

I 1994…

Foregikk all publisering av faglige artikler og bøker på papir, via forlag eller tidsskriftsredaktører. Eventuelle kommentarer eller tilsvar måtte møysommelig publiseres gjennom de samme mekanismene.

Kunne en student regne med at faglitteratur holdt en høy faglig standard, siden den hadde passert organer for vurdering og kritikk før publisering.

Måtte en student ta foreleseren som tilfeldigvis holdt kurset på universitetet man tilfeldigvis gikk på for god fisk. Det var i hvert fall ikke enkelt å finne alternativ ekspertise.

Etterlot studenter seg ikke allment tilgjengelige elektroniske spor – hvis de ikke tilfeldigvis allerede skulle ha begynt å bruke nettet.  Bibliotekslån og karakterer ble registrert, men disse opplysningene kan ikke søkes opp av hvem som helst. Læringsprosessen som førte frem til ferdige produkter som hovedoppgaver eller eksamensbesvarelser forsvant nokså sporløst.

Kunne man regne med å skaffe seg oversikt over universet av relevante fagkilder ved å gå på biblioteket. Der fant man fysiske bøker og tidsskrifter og kunne gjøre litteratursøk i lukkede databasesystemer.

Måtte kollokvier holdes med de studentene som tilfeldigvis var på samme lærested samme semester. Samarbeid med studenter ved andre læresteder eller i andre land var en ressurskrevende affære.

Femten år senere…

Kan alle publisere det de vil. På nettet trenger man ikke passere redaktører eller andre faglige filtre for å publisere. I løpet av de siste årene er de tekniske hindrene for å publisere nærmest blitt borte. Det trengs ingen spesiell teknisk kompetanse for å opprette og skrive en blogg. Tilsvarende er det også blitt mye enklere for dem som vil gi tilbakemeldinger. Resultatet er at det er blitt dramatisk mye mer informasjon tilgjengelig. Informasjonsflommen vokser, og stadig nye nett-tjenester gjør at den endrer form hele tiden.

Er det vanskeligere å vurdere den faglige kvaliteten på det man leser. Siden alle kan publisere direkte, er det ingen mekanismer som sørger for å luke ut dårlig materiale før det publiseres.

Vil en student ofte kunne finne alternativt fagstoff og undervisning på nettet hvis den lokale undervisningen ikke holder mål. Ledende universiteter som Yale og Harvard gjør mye av sin undervisning tilgjengelig for alle, og mange andre – som NTNU – kommer etter.

Etterlater studentene elektroniske spor over alt på nettet. Aktiviteter knyttet til læringsprosesser, som oppgavebesvarelser, blogger eller innlegg i diskusjonsfora, kan bli lagret i søkemotorer være søkbare lenge etter at studiene er avsluttet – de vil kanskje aldri bli slettet.

Er informasjonen ikke organisert slik at man kan finne alt på biblioteker. Den er spredt overalt og kan ligge på nettsteder, på blogger, i videoer, wikier eller hvor som helst.

Er en student ikke avhengig av geografi eller tidspunkt or å samarbeide eller koble seg til faglige nettverk. Samarbeid kan skje via alt fra e-postlister til videokonferanser.

Da trenger vi studieteknikker for å…

Utvikle faglig forståelse og bygge faglig identitet gjennom å publisere informasjon på nettet i en opplæringssituasjon. Å skrive tekster eller lage multimedia kan være en god måte å lære på og komme i dialog med andre som er interessert i det samme emnet.

Evaluere faglig informasjon som ikke har gått gjennom den tradisjonelle evaluerings- og produksjonsprosessen. Det er ikke alltid et godt alternativ å forholde seg bare til bøker og tidsskrifter. Man kan ikke regne med å finne den nyeste forskningen på papir, og heller ikke all forskning det er verdt å ta hensyn til.

Søke etter fagstoff og lagre gode kilder som kan erstatte eller støtte opp om undervisningen på eget lærested. Og nei, Google er ikke alltid best til alt.

Ivareta personvern og identitet på nett. Det er ikke sikkert at alt materiale studenter produserer i en læringsprosess er eller skal være egnet for lagring hos leverandører av søketjenester. Enten publiseringen skal skje i diskusjonsfora, wikier, blogger eller videotjenester bør de som publiserer kjenne til hva som er åpne eller lukkede områder, hvordan personvernet der de publiserer er ivaretatt og hvordan de skal håndtere sine nett-identiteter.

Konstruere et personlig læringsmiljø læringsmiljø der relevante rss-strømmer, nettadresser, e-postvarslinger og annet er organisert slik at det er mulig å holde oversikt over ny informasjon etter hvert som den blir tilgjengelig.

Knytte seg til eller opprette og drive faglige nettverk på nettet. Slike nettverk kan hjelpe til med å finne, sortere og evaluere informasjon.

***********************

Disse studieteknikkene var ikke påtenkt i 1994. Vi trenger fortsatt oldtidens studieteknikker for å arbeide med informasjonsenheter som bøker og artikler, men for å delta og bidra – og for å fange kunnskap i bevegelse – trengs nye teknikker.