Ny læringsteori i full rulle

Den kanadiske duoen George Siemens og Stephen Downes har klart å samle godt over to tusen deltakere fra hele verden til et nettkurs om en ny læringsteori de har kalt Connectionism. Hva gjør konneksjonisme interessant for så mange, og hvordan håndterer de alle sammen i ett kurs?

 

6a00e54ef1b8ce8833010534abc575970c

Konneksjonisme

Felles for etablerte læringsteorier som behaviorisme, kognitivisme eller konstruktivisme er at de ble utviklet før Internett ble en del av hverdagen for de fleste. Det åpner en plass for en teori som tar utgangspunkt i hvordan samfunnet, og særlig netteknologier har endret rammene rundt læring.

Internett – og særlig web 2.0 – har gjort det enklere å håndtere informasjon som endrer seg raskt og kommer fra mange kilder, og ikke minst er det blitt langt lettere å danne og delta i nettverk. Fordi kunnskap utdateres stadig raskere, er læring gjennom livsløpet blitt mer nødvendig – og uformell læring får større plass på bekostning av formell læring.

Konneksjonistene forsøker å formulere en læringsteori som er tilpasset denne nye virkeligheten. Teorien forsøker å beskrive hvordan kunnskap oppstår, lagres og endrer seg i aktiviteter og forbindelser mellom deltakere i nettverk – enten deltakerne er mennesker eller maskiner. De hevder at kunnskap ikke bør forstås som knyttet til språk eller adferd – men heller som noe som er distribuert  i et nettverk. Det betyr at hvilke nettverk du er knyttet til og hvor sterk tilknytningen er vil avgjøre hvilken kompetanse du har og hva du lærer. Du lærer ved å koble deg til nettverk og oppdage mønstre i nettverket.

CCK08

For å prøve ut teorien i praksis har Siemens og Downes startet et tolv ukers kurs. Kurset er åpent og gratis – hvis du ikke vil ha studiepoeng fra University of Manitoba. Uke to starter i dag. Formålet med kurset er både å gjøre teorien mer kjent og å produsere et datagrunnlag for studier av hvordan læring foregår i et distribuert miljø.

Ikke overraskende kanskje, er kurset en orgie i bruk av nye tjenester som blogger, wikier, Google grupper, Pageflakes, YouTube, Facebook, Moodle, Deliocious, Technorati, Second Life, Twitter, Seesmic, Diigo, Elluminate, Ustream, Google Docs, god gammeldags e-post og jeg vet ikke hva. Alt dette danner sammen en distribuert læringsplattform der deltakerne kan velge hvordan de vil knytte seg til nettverket – hvilke informasjonskilder de vil følge og hvilke aktiviteter de vil bidra med.

Mer forvirrende enn klargjørende muligens, men nedenfor er et bilde av en del av kursets aktiviter 22. september. Disse aktivitetene er aggregert gjennom Dipity – en av de mest innovative nye nettjenestene som bruker RSS for å samle og vise frem informasjon fra mange kilder.

Mesteparten av innholdet som du ser lenket inn i bildet ovenfor er produsert av kursdeltakerne – og det er også de som valgt å bruke mange av verktøyene.

Siemens og Downes ser ut til å konsentrere seg om en blogg, en wiki, en daglig oppsummerende e-post, diskusjonsfora i Moodle og konferanser i Elluminate. Men de hadde kanskje ikke forutsett hvordan nettverket ville utvide seg til flere språkversjoner, en kursavdeling i Second Life og ulike former for organisering rundt spesifikke emner i kurset.

En annen måte å visualisere nettverket som dannes når de mange elementene i kurset knyttes sammen ser du på bildet nedenfor. Det ble tegnet og publisert på Flickr av en av deltakerne helt i starten av kurset.

Og de som måtte tro at det bare er kjølig analyse og dannet diskurs rundt formuleringen av en ny læringsteori kan klikke på bildet under 🙂

6a00e54ef1b8ce8833010534a9adae970c

Esoteriske høgskoler?

esoterisk

Mengden fritt tilgjengelig undervisningsmateriale på nett vokser. Og det er slett ikke sekunda vare som finner veien ut av undervisningsinstitusjonene. Kanskje finner du materiale som er bedre enn det du har tilgang til på ditt eget lærested. Eller som ikke er å få tak i andre steder enn på nettet. Det har fått en leser (hei Martin!) til å stille noe spørsmål:

Mye å undre på oppi dette:

Hvilken rolle får universitetene og høyskolene?

Hva med de av oss som har som jobb å forklare fag, men samtidig er i alderen der det å legge ut materiale fritt på internett føles politisk riktig – hvordan skille jobb og fritid? Bør man gjemme forelesninger på lukkede læringsplattformer eller legge alt ut på youtube?

Hvorfor skulle ikke universiteter og høyskoler gjøre som Yale og MIT – som legger av mye undervisningen sin tilgjengelig på nett? Hvorfor skulle ikke lærere gjøre undervisningen sin tilgjengelig utenfor et passordbeskyttet LMS?

Riktignok er det juridiske, økonomiske og kulturelle hindre for omfattende publisering av fritt tilgjengelig undervisningsmateriale – men hvis det skjer…hva da?

Vil undervisningen bli dårligere? Vil universiteter og høgskoler miste kunnskapen sin? Vil det bli færre studenter?

Det er viktig å huske på hva slags ressurser som i det hele tatt kan legges ut. Det er digitale representasjoner av undervisning som har foregått eller tekster som allerede er skrevet. Arbeidet med å utvikle forelesninger og tekster er allerede utført når man legger dem på nett. Har man holdt en forelesning er det ingen grunn til å holde den på nytt.
Hvis noen andre har holdt en forelesning er det ingen grunn til å holde en liknende selv. Datamaskinen kan være papegøye – og det frigjøres tid til å lage nye forelesninger, nye tekster og til undervisningsformer som krever aktiv involvering fra lærere. Og hvem vet..kanskje mer forskning?

Kvaliteten på undervisning blir heller ikke bedre av å være utilgjengelig for dem som måtte være interessert. At bare en liten gruppe studenter har anledning til å gremmes eller gledes over en forelesning er neppe noen god driver for kvalitetsutvikling.

Kompetansen vil ikke renne ut av universitetene og bli borte hvis forelesningene blir tilgjengelig på nett. Universitet i Oslo vil ikke gå tom for grunnleggende geografi hvis kollegene i Tromsø så forelesningen deres. Det er ikke sikkert at alle universiteter trenger å utvikle forelesninger i alle emner. Kanskje de kunne bruke noen som allerede finnes og heller brenne kruttet på andre ting?

Og studentene – vil de blåse eksamen, veiledning og kontakt med professorene en lang marsj når de finner forelesninger på nett? Neppe, men de ville kanskje bli bedre studenter hvis de kunne velge blant flere enn sin egen institusjons semesterets nøye tilmålte tilbud av sesongens forelesninger.

teachertube

Taperne i dette bildet er den industrielle tidsalders kunnskapssyn, snevre konkurransehensyn, dårlig undervisning og sløsing med menneskelige ressurser.  Og LMSer – som jo er laget for å kontrollere læring og stenge uvedkommende ute. Selv om LMSer kan åpnes er er web 2.0 verktøy antakelig  et bedre alternativ. Om ikke YouTube, så kanskje TeacherTube?

WiZiQ for Moodle

Moodle Wiziq logo

For en tid tilbake omtalte jeg WiZiQ, et gratis virtuelt klasserom det er verdt å ta en kikk på. I sin ubendige satsing på ting de ikke tjener noe på, har WiZiq nå laget en modul for Moodle som gjør at videokonferanser kan settes opp som en aktivitet i Moodle.

Det eneste man trenger er Moodle og en gratis brukerkonto på WiZiQ. Mange ser ut til å ha fått dette til å fungere, men ikke alle. Selv kom jeg hit, men ikke lenger:

WiZiQ i Moodle

Etter dette feiler det hele totalt på min Moodle-installasjon. Det er kanskje min egen skyld, jeg er ikke så glad i bruksanvisninger. Men videokonferanser i et LMS er jo en god ide, så gjør et forsøk selv.

Sosial på jobben?

Det var første dag av NFF-konferansen i dag. Prisen for dagens beste ide går til Jan Tern fra Volvo Information Technology.

Ideprisen_2 På hans første PowerPoint-lysbilde sto det: Cost of meeting: 12.000 – noe som antakelig dekker kostnadene ved å komme til Norge og holde et foredrag. Hvis alle gjør som ham heretter, vil det bli enklere å vurdere om møter en er med i er verdt pengene.

Lotus_connectionsSom vanlig besto konferanseprogrammet ellers av stort og smått. Aller størst vil kanskje Lotus Connections bli. IBM har rett og slett laget Facebook for næringslivet. Et alternativ til tradisjonelt intranett der den personlige profilen – komplett med bilde, interesser, aktiviteter, blogg, venner, bokmerker og hele web 2.0 faderullan – er kjernen.

På den måten håper IBM at du og jeg vil legge samme engasjement i å formidle kunnskap, synliggjøre oss selv og skape relasjoner på arbeidsplassen som mange i dag gjør i den sosiale programvaren de bruker på fritiden. Jeg tror IBM har en god mulighet til å lykkes med dette konseptet.

På den annen side er det kanskje like godt å innføre Identitetshåndtering som eget fag i videregående raskest mulig. Arbeiderne på IBMs lysbilder var selvsagt vakre og engasjerte mennesker med spennende arbeidsoppgaver, oppdaterte blogger, korrekte lenker alt sånt. En slags arbeidslivets Barbie og Ken som bare en sjef kan elske. Og når sjefen surfer rundt på Connections for å sjekke hva du gjør og tenker, da er det viktig å vite hva du skal illudere da.

NB: Ikke laget for det norske markedet:

Blackboard Scolar – når lenkebibliotekarene er gått hjem

Noen hver av oss sliter med å finne gode faglige ressurser på nettet. Enten det er til eget konsum eller til bruk i undervsining er det vi finner kanskje for mye, for lite eller for dårlig. Vi trenger filtre som kan hjelpe oss å skille ut hva som er verdt å kikke nærmere på.

Den første gode løsningen på denne utfordringen var portaler, samlinger av lenker til nettsteder. Yahoo var tidlig ute med å lage en portal med ambisjonen være innfallsport til alt som var verdt å se på nettet. I oktober 1997 – så Yahoos hjemmeside slik ut:

Yahoo 1997

I 1997 besto yahoo av lenker som noen – personer – katalogiserte og plasserte i en emnebasert hierarkisk katalog man kunne klikke seg gjennom.

Hvis man hadde et nytt nettsted, kunne man sende inn adressen til Yahoo og håpe at bibliotekarene fant den verdig en plass i Yahoos katalog, og kanskje til og med utstyrte adressen med en positiv kommentar. Og de som fikk plass i katalogen var ofte de beste ressursene.

Nedenfor er samme adresse 10 år senere. Bibliotekarene er bukket under for stress og uoverkommelige informasjonsmengder. Det lar seg simpelthen ikke lenger gjøre å katalogisere nettet manuelt. Søkemotoren – en robot med automatiserte kriterier for hva som skal regnes for relevante treff på søkeord – har tatt over.

Yahoo 2007

Men på tross av stadig bedre søkemotorer stilles fortsatt spørsmålet "vet du om noen gode lenker til…" daglig. Vi trenger fortsatt menneskelige filtre. Noen som kan hjelpe oss å finne godt innhold.

Én løsning på problemet er tjenester for sosial bokmerking. Et tidlig eksempel på en slik er del.icio.us, som startet sin nettjeneste i 2004. Brukere av denne gratis tjenesten kan ta sine egne lenker og kategorisere og kommentere dem. Deretter kan de lagre dette i del.icio.us – slik at andre kan bruke informasjonen.

Det er etterhvert blitt mange tjenester for sosial bokmerking, og nå har produsenten av læringsplattformen Blackboard kastet seg på trenden med Blackboard Scholar.

Slik kan det se ut når noen har lagret en lenke i Scholar:

Blackboard scholar

Vi ser hvordan hun som har lagret lenken har valgt å beskrive og kategorisere nettressursen – og hvor mange andre som synes den er så god at de også har valgt å lagre den. Bibliotekaren er tilbake!

Den dårlige nyheten er at det er bare brukere av Blackboard som kan lagre og kommentere lenker. Slikt slår ikke alltid an i en internettkultur som verdsetter deling og fri flyt av informasjon høyt:

Den gode nyheten er at alle vi andre kan søke i Scholars lenkebibliotek – og dra nytte av det Blackboardbrukerne har gravd frem.

En ide for våre hjemlige produsenter av læringsplattformer kanskje?