Den kanadiske duoen George Siemens og Stephen Downes har klart å samle godt over to tusen deltakere fra hele verden til et nettkurs om en ny læringsteori de har kalt Connectionism. Hva gjør konneksjonisme interessant for så mange, og hvordan håndterer de alle sammen i ett kurs?
Konneksjonisme
Felles for etablerte læringsteorier som behaviorisme, kognitivisme eller konstruktivisme er at de ble utviklet før Internett ble en del av hverdagen for de fleste. Det åpner en plass for en teori som tar utgangspunkt i hvordan samfunnet, og særlig netteknologier har endret rammene rundt læring.
Internett – og særlig web 2.0 – har gjort det enklere å håndtere informasjon som endrer seg raskt og kommer fra mange kilder, og ikke minst er det blitt langt lettere å danne og delta i nettverk. Fordi kunnskap utdateres stadig raskere, er læring gjennom livsløpet blitt mer nødvendig – og uformell læring får større plass på bekostning av formell læring.
Konneksjonistene forsøker å formulere en læringsteori som er tilpasset denne nye virkeligheten. Teorien forsøker å beskrive hvordan kunnskap oppstår, lagres og endrer seg i aktiviteter og forbindelser mellom deltakere i nettverk – enten deltakerne er mennesker eller maskiner. De hevder at kunnskap ikke bør forstås som knyttet til språk eller adferd – men heller som noe som er distribuert i et nettverk. Det betyr at hvilke nettverk du er knyttet til og hvor sterk tilknytningen er vil avgjøre hvilken kompetanse du har og hva du lærer. Du lærer ved å koble deg til nettverk og oppdage mønstre i nettverket.
CCK08
For å prøve ut teorien i praksis har Siemens og Downes startet et tolv ukers kurs. Kurset er åpent og gratis – hvis du ikke vil ha studiepoeng fra University of Manitoba. Uke to starter i dag. Formålet med kurset er både å gjøre teorien mer kjent og å produsere et datagrunnlag for studier av hvordan læring foregår i et distribuert miljø.
Ikke overraskende kanskje, er kurset en orgie i bruk av nye tjenester som blogger, wikier, Google grupper, Pageflakes, YouTube, Facebook, Moodle, Deliocious, Technorati, Second Life, Twitter, Seesmic, Diigo, Elluminate, Ustream, Google Docs, god gammeldags e-post og jeg vet ikke hva. Alt dette danner sammen en distribuert læringsplattform der deltakerne kan velge hvordan de vil knytte seg til nettverket – hvilke informasjonskilder de vil følge og hvilke aktiviteter de vil bidra med.
Mer forvirrende enn klargjørende muligens, men nedenfor er et bilde av en del av kursets aktiviter 22. september. Disse aktivitetene er aggregert gjennom Dipity – en av de mest innovative nye nettjenestene som bruker RSS for å samle og vise frem informasjon fra mange kilder.
Mesteparten av innholdet som du ser lenket inn i bildet ovenfor er produsert av kursdeltakerne – og det er også de som valgt å bruke mange av verktøyene.
Siemens og Downes ser ut til å konsentrere seg om en blogg, en wiki, en daglig oppsummerende e-post, diskusjonsfora i Moodle og konferanser i Elluminate. Men de hadde kanskje ikke forutsett hvordan nettverket ville utvide seg til flere språkversjoner, en kursavdeling i Second Life og ulike former for organisering rundt spesifikke emner i kurset.
En annen måte å visualisere nettverket som dannes når de mange elementene i kurset knyttes sammen ser du på bildet nedenfor. Det ble tegnet og publisert på Flickr av en av deltakerne helt i starten av kurset.
Og de som måtte tro at det bare er kjølig analyse og dannet diskurs rundt formuleringen av en ny læringsteori kan klikke på bildet under 🙂
Jaså. Kunnskap bør forstås som noe som er distribuert i et nettverk, hevder George Og Stephen. Merkelig. Kan ikke si at jeg helt forstår det. Prøver du kurset i konneksjonisme, Atle? Hva er forskjellen sammenliknet med et “vanlig” nettkurs? Fortell oss gjerne mer – jeg blir nysgjerrig.
Tar kurset? Nja, deltakelse i kurset er litt løst definert, med mindre man skal ha studiepoeng kanskje. Jeg tar kurset i den forstand at jeg leser en del av det foreslåtte kursmaterialet og omtaler kurset i bloggen. Da kan artikkelen fanges opp av programvare som er satt opp til å lete etter innhold knyttet til kurset, slik at andre leser artikkelen. Så vil de kanskje kontakte meg, skrive noe selv eller delta via noen av de utalllige nettjenestene som er i bruk blant deltakerne i kurset (ikke så sannsynlig så lenge jeg skriver på norsk!). Når mange personer deltar og mange nettjenester er i bruk, danner de sammen et stort nettverk der noen deler av nettverket – for eksempel diskusjonsfora eller personer – har større påvirkning enn andre, og noen temaer el ler konklusjoner fremtrer som viktigere enn andre. Jeg synes det er mange paralleller til den type storskala e-læring som tidvis mer eller mindre spontant oppstår rundt populær programvare eller spill.
Storskala e-læring er jo en drøm å få til når man organiserer nettbaserte kurs. Men hvordan får man studenter til å gå i gang med det?
Hvor mye incentiver skal til for at et storskala e-læringsnettverk skal leve? Et strålende eksempel på storskala e-læring er allmennlegenes diskusjonsforum eyr (arkiv åpent på web http://www.uib.no/isf/eyr/).
Er man uerfaren allmennlege og legger ut et tema her dukker det opp gode og brede svar fort. Samtidig former verktøyet grunnholdningene til gruppen og brukes av fagforeningsledere, faglige ledere og andre for å informere. Det kan fungere som substitutt for den faglige delen av lunsjpraten for allmennleger som sitter alene. Den tekniske løsningen med e-postliste er jo egentlig uegna, men det fungerer som fy.
Mange skriver og mange fler er passive lesere.
Andre gode e-nettverk jeg kjenner : Enkelte høyaktive facebookgrupper, forumer for fotballsupportere, reply all:mailinglister for vennegjenger.
Noen refleksjoner om hva som får folk til å delta :
Incentiver
– Ensomhet om problemområdet i det daglige arbeidet
– Mulighet for å få spesielt gode svar
– Nytte av svarene i hverdagen
– Gjerne at man har møtt/ kjenner et par andre som deltar der
– Noen gode formelle eller uformelle moderatorer som former diskusjonen i sympatisk og konstruktiv retning
– Det er mye aktivitet, så man ser noen nytt når man går inn
Negative incentiver
– Frykt for å dumme seg ut, bli mobbet av andre forumdeltakere
– Frykt for å la ting en selv har skrevet ligge åpent ute på web
– Mulighet for like gode svar fysisk der man befinner seg
– Å være mer glad i å snakke enn å skrive
Atle, tipper du har mer avklarte synspunkter om dette?
Jeg ville jo vært forsiktig med å fikle for mye med noe som fungerer, men det er mange muligheter for å utvide nettverket rundt en e-postliste. For eksempel med gruppeaktiviteter som diskusjonsfora, wikier, virtuelle verdener og konferanser, eller med mer individuelle tiltak som blogger.
En større variasjon i formater ville kanskje gi flere deltakerne mulighet til å la sin kompetanse komme til uttrykk – selv om det er et hardnakket fenomen at det er flere som observerer enn som deltar. Forhåpentligvis ville det danne seg et rikere mønster, der det kunne bli tydeligere hva som er viktige temaer for nettverket og hvilke informasjonskilder som bør tillegges større vekt enn andre.
Det trenger ikke være noen sentral styring av en slik prosess, det er tilstrekkelig at noen brukere går foran og kan fungere som modeller – og kanskje også formidle den type digital kompetanse som er nødvendig for å bruke andre verktøy enn e-postlisten. Da kan det komme til å skje saker og ting.
Ja, her var det mye interesant men også på en måte litt skremmende for en som har tilbrakt mye av sitt liv i tiden før konneksjonismens tilblivelse.
I håp om å få brakt noe orden i min hjerne om dette, så har jeg medlt meg på NFF’s nettlærerkurs den 16 – 17/3-09.
Spennende.
Jeg er en innvandrer i konneksjonismens verden og gleder meg til å lære mer på nettlærerkurs 16-17.03-09
Jeg har opprettet profil på Facebook og fått kontakt over landegrensene med flere som jeg ikke har sett på mange år. Det er gøy.
Jeg gleder meg til å lære mer om hvordan jeg kan bruke denne noe ukjente verden til å få bedre kontakt med mine studenterelever
Inspirert av temaer som jeg har fått høre om via Atle, Siemens og Downes har jeg prøvd å drodle litt mer om hva som bør gjøres med eyr, diskusjonsforumet jeg nevnte i en tidligere post her.
http://medisiner.blogspot.com/2009/03/jeg-er-en-av-mange-som-har-lurket-pa.html
Sett noen måneder i etterkant har jeg lyst til å takke veldig for dette innlegget, Atle, det viste fram veldig mange spennende miljøer jeg nå følger litt med i.
Spennende “nyhet” eller nye retning. Man lærer jo noe hele tiden. Eller er det keiserens nye klær?