Hjernespinn – Side 3 – Ting og tang om e-læring

Lær av Yale og MIT

VG kunne nylig melde at "Du kan bli student ved ett av Financial Times’ best rangerte universiteter, Yale University. Helt gratis!"

Dessverre er det selvsagt ikke snakk om bli student hverken ved Yale eller MIT. Men Yale har dratt i gang Open Yale Courses – en paralell til Massachusetts Institute of technologys (MIT) OpenCourseWare.

Det begge instuitusjonen gjør, er å legge undervisningen åpent ut på nett under Creative Commons Attribution-Noncommercial-Share Alike lisens. Denne lisensen gir anledning til nokså fri ikke-kommersiell bruk av kursmaterialet, som består av pensumlister, eksamensoppgaver, fagtekster og lyd eller videoer fra forelesninger.

Du kan for eksempel laste ned og endre eller sette sammen materialet på nye måter. Men du kan ikke levere oppgaver, stille spørsmål eller ta eksamen. Det er fortsatt like vanskelig å bli student ved Yale eller MIT.

Foreløpig har Yale lagt ut 7 kurs – mot MITs 1800. Men de syv er til gjengjeld eksempler til etterfølgelse for dem som vil legge til rette for selvstyrt læring på nett. Kursmaterialet er godt organisert og lett og finne frem til. Og ikke minst er foreleserne gode.

MIT har publisert statistikk som viser hvem som bruker kursene deres og til hva:

Det er med andre ord mye å hente både for lærere og studenter utenfor MIT – og Yale. Det er også mange andre institusjoner som legger ut kurtsmateriale. Jeg vil tro de fleste kan finnes via OpenCourseWare Consortium eller OER Commons.

Internett og autisme

Hvis mennesker som er hardt rammet av autisme kunne snakke, hva ville de si? Ville de ha noe å meddele oss?

Autisme er en tilstand langt fra det det vi regner som normalt. Slik beskriver Autismeforeningen autisters atferd:

De fleste har et sterkt begrenset atferdsrepertoar preget av gjentakelser og ritualer.
Mange har vansker med å bruke leker på en funksjonell måt f.eks stiller dem opp i lange rekker, samme rekkefølge hver gang. Å snurre hjulene på lekebilen kan synes mer interessant enn å kjøre den.
De viser ofte uvanlig interesse for ting som kan dunkes, svinges, snurres og luktes på, og ting som lyser eller blinker.
Enkelte liker spesielle lyder, mens andre unngår visse lyder ved å holde seg for ørene.
Noen er veldig urolige og har et høyt aktivitetsnivå, andre er passive eller fjerne.

Mennesker med sterk autisme sier lite. De synes å være fanget i sin egen verden. Eller er det vi andre som er fanget i vår? Kan det være at autistene bare har manglet et egnet medium for å fortelle sin del av historien?

I følge CNN kan Internett og datateknologi komme til å bety det samme som tegnspråk gjorde for døve – en mulighet til å samhandle med hverandre og verden som de ikke har hatt tidligere.

Dermed er det duket for årets mest overraskende video. Der autisten Amanda Baggs langer ut mot vår forståelse av autisme, normalitet, språk og virkelighet:

Egenproduksjon av e-læring

Egenproduksjon av e-læring var temaet for medlemsmøtet i REN 13. februar. Det var uvanlig godt oppmøte, noe som tyder på at problemstillinger som hvilke typer e-læring bedrifter kan lage selv, hvilke forfatterverktøy som er aktuelle, og hvilke tjenester bedrifter er mest tjent med å kjøpe av e-læringsbransjen er interessante for mange.

Bedrifter ønsker selvsagt å tilby sine ansatte attraktive e-læringskurs. Da er den enkleste løsningen å ringe en e-læringsleverandør og la dem produsere kursene. Det kan det komme gode kurs ut av.

På den annen side er det mange bedrifter som gjerne vil produsere e-læring selv – kanskje for å spare penger eller for å ha bedre kontroll med egne opplæringsprosesser og kursmateriale. Løsningen for bedrifter som vil lage e-læringskurs selv blir da gjerne å investere i et forfatterverktøy.

Man kan jo spørre seg om det er noe poeng i å bruke et spesialisert forfatterverktøy, når kursene som lages ofte blir noe i retning av "Tekst/bilde–>Flervalgsspørsmål–>Tekst/bilde–>Flervalgsspørsmål–>Tekst/bilde–>Sluttest" allikevel. Den type kurs kan man godt lage med enkle html-editorer. Antakelig er salgsargumentet at forfatterverktøyene er integrert med portaler, der kursene kan publiseres og bedriftene har kontroll på hvem som får tilgang til kursene og kan hente ut data om bruk og testresultater.

Dermed er bedriftene på nytt fanget opp av leverandørene. De kan selge konsulenttjenester der deres egne forfatterverktøy ikke strekker til, og kundene bindes opp til leverandørens portalløsning – siden det ikke er noen enkel sak å flytte kurs fra en leverandørs forfatterverktøy/portal til en annens.

Men utviklingen ser ihvertfall ut til å gå i retning av at mange vil bruke slike spesialierte forfatterverktøy for e-læring. Da kan man like godt lete etter hvilket verktøy som er best. En ny kandidat – sluppet 4. februar – er Unison fra Rapid Intake, som er et rent nettbasert verktøy for å lage kurs i Flash. Det er ingen nedlasting eller installasjon av programvare. Eller, som de selv sier:

Unison er et forfatterverktøy – og en portal – med flere sterke egenskaper. Det er laget med Adobe Flex – som er en slags storebror til Flash. Dermed har de kunnet lage et grensesnitt i Flash som er enkelt å bruke, og oppfører seg omtrent som et vanlig Windows eller Mac-program. Nedenfor ser du grensesnittet for pruduksjon og strukturering av kurssider. Her er det maler for alt fra enkle testsider til sider med video og spill.

Tilgangen til funksjoner er rollebasert, slik at administratorer, utviklere, fageksperter, pedagoger og designere kan ha tilgang til ulike funksjoner og arbeide på det samme kurset.

Nedenfor er et eksempel jeg raskt snekret sammen – med en flervalgstest maskert som rulett. Alle deler av kurset kan redigeres, slik at man kan få kursmenyer og andre elementer på norsk. Inkludert knappen der det står END GAME, som jeg glemte.

Kursene kan publiseres og administreres i en portal. Eller eksporteres i et antall formater – fra SCORM-pakker til filer du kan legge på en CD. Jeg forsøkte meg på eksport til SCORM. SCORM er en måte å pakke sammen kursfiler på, slik at de kan importeres til en læringsplattform. Jeg satte opp geografikurset mitt som en aktivitet i Moodle og det fungerte ganske greit.

Hurra

Til slutt, en skikkelig hurra-funksjon for alle oss som liker å fikle: Kurset eksporteres med .fla-filer! Dette er filformatet som programmet Adobe Flash bruker som råmateriale for å lage flash-filene som vi kan se i nettleseren. Dermed er det mulig å redigere alle deler av kurset – etter at det er lastet ned til egen PC. Det er enkelte ting man ikke kan redigere på nettet – for eksempel tekst på knapper som automatisk blir laget. Men alt kan altså repareres – siden .fla filene kan lastes ned.

WiZiQ for Moodle

For en tid tilbake omtalte jeg WiZiQ, et gratis virtuelt klasserom det er verdt å ta en kikk på. I sin ubendige satsing på ting de ikke tjener noe på, har WiZiq nå laget en modul for Moodle som gjør at videokonferanser kan settes opp som en aktivitet i Moodle.

Det eneste man trenger er Moodle og en gratis brukerkonto på WiZiQ. Mange ser ut til å ha fått dette til å fungere, men ikke alle. Selv kom jeg hit, men ikke lenger:

Etter dette feiler det hele totalt på min Moodle-installasjon. Det er kanskje min egen skyld, jeg er ikke så glad i bruksanvisninger. Men videokonferanser i et LMS er jo en god ide, så gjør et forsøk selv.

Bare ikke klikk

Er det mulig å surfe uten å klikke på noe? Sende e-post? Spille?

Et eksperimentelt grensesnitt laget av Alex Frank viser hvordan man kan navigere seg rundt på et nettsted – uten å klikke.

Det føltes snodig til å begynne med. Klikking er en inngrodd vane for mange av oss. Men etterhvert gikk det bedre.

Jeg tviler på om klikkfrie nettsteder vil bli vanlig med det første. Men det var ihvertfall gøy å utforske hvordan man kan navigere i informasjon uten å klikke. Dessuten det kan jo være noe å ha i bakhodet når vi designer grensesnitt for læring?

Klikk deg over til DONTCLICK.IT Hvis du klarer å holde fingeren i ro kan du lære mye om klikking.

Gratis virtuelt klasserom

Virtuelle klasserom har gjerne vært forbeholdt de med litt tykkelse på lommeboken. Utrolig nok finnes det nå en gratis konkurrent til highbrow applikasjoner som Adobe Connect og Centra.

Wiziq er en interessant blanding av LMS, virtuelt klasserom og sosial programvare.

Det er en nettjeneste, og man trenger bare nettilgang og Adobe Flash Player (som nesten alle har) for å bruke den. Det vil også hjelpe med bredbånd, mikrofon og webkamera, men nedlasting og installasjon av programvare slipper du.

Selve klasserommet inneholder felter for video og tekst-chat, men den største delen av skjermplassen brukes til visning av innhold i formater som PDF, PowerPoint, Word eller Excel.

Som underviser har du kontroll over hvem er synlig i videofeltet og hvilket innhold som skal vises. Du kan snakke, vise presentasjoner, skrive og tegne. Eller du kan tillate andre å gjøre det samme.

Gratis?

Det er jo litt mystisk at dette ikke kan koste noe, så en får vel tro de finner noen inntektsmuligheter etter hvert. Foreløpig er det ikke en gang en annonse å se. Her er litt fra deres FAQ:

Does it cost anything to teachers?
WiZiQ is absolutely FREE. We do not charge anything from teachers for using WiZiQ for online teaching. In future, we will offer certain advanced features on WiZiQ for a monthly subscription fee. However, basic features on WiZiQ will always be free.

Do the students have to pay anything?
WiZiQ is FREE for students too. Students can search for teachers and learn online from them. They may seek online help for homework or assignment queries. They can use WiZiQ’s virtual classroom to hold live discussions or sessions.

Fullt av folk

WiZiQ er en undervisningsplattform som ser ut til å fungere mer smertefritt enn andre virtuelle klasserom jeg har sett. Men det store trikset er å få folk til å bruke den. Det har de lykkes med. Plattformen er full av både lærere og studenter.

Hvis du har lyst til å lære noe kan du søke opp lærere eller fagområder. I noen tilfeller kan du finne gratis lagrede sesjoner. Mer sannsynlig finner du kommende sesjoner du kan melde deg på, eller lærere som vil være villig til å sette opp en sesjon. Men da rimeligvis mot betaling.

Jeg fant en gratis sesjon om vedisk matematikk, og for spesielt interesserte kan jeg nå vise hvordan man regner ut at 102 x 103 = 10506, noe som tydeligvis går for å være basal hoderegning i India.

vedisk_matte

Hvis du vil undervise, kan du laste opp kursmateriale, invitere deltakere og styre hvem som har tilgang til klasserommet. Du kan også oppgi hvilke emner du er villig til å lære bort, enten en til en eller i klasser.

WiZiQ har glitrende funksjoner for å koble relevante lærere til interesserte studenter. Når du finner noe av interesse, er det gode kalender og e-postfunksjoner som ikke lar deg glemme når og hvor ting skjer. Prøv selv.

Stephen Downes om fri og styrt læring

Kirschner, Kirschner, Sweller og Clarks artikkel “Why minimal guidance during instruction does not work”, som jeg har omtalt tidligere fortsetter å provosere. Ikke minst på Stephen Downes blogg og nettsted.

Du finner artikkelen og forfatternes respons på kritikken de har fått på Center for Cognitive Technologys nettsted.

Jeg synes Downes overser forskjellen på nybegynnere og viderekomne lærende – som er et viktig poeng i Kirshner et. al. sin artikkel. Og at han slår inn åpne dører når han understreker at vi vet at mennesker lærer ved å utforske og samle informasjon. Selvsagt gjør de det – men det forhindrer ikke at noviser og eksperter kan ha mest utbytte av ulike læringsstrategier.

Men siden gullrekka ikke er hva den var, finner du et bedre alternativ nedenfor. God helg!

Sosial på jobben?

Det var første dag av NFF-konferansen i dag. Prisen for dagens beste ide går til Jan Tern fra Volvo Information Technology.

Ideprisen_2 På hans første PowerPoint-lysbilde sto det: Cost of meeting: 12.000 – noe som antakelig dekker kostnadene ved å komme til Norge og holde et foredrag. Hvis alle gjør som ham heretter, vil det bli enklere å vurdere om møter en er med i er verdt pengene.

Lotus_connections Som vanlig besto konferanseprogrammet ellers av stort og smått. Aller størst vil kanskje Lotus Connections bli. IBM har rett og slett laget Facebook for næringslivet. Et alternativ til tradisjonelt intranett der den personlige profilen – komplett med bilde, interesser, aktiviteter, blogg, venner, bokmerker og hele web 2.0 faderullan – er kjernen.

På den måten håper IBM at du og jeg vil legge samme engasjement i å formidle kunnskap, synliggjøre oss selv og skape relasjoner på arbeidsplassen som mange i dag gjør i den sosiale programvaren de bruker på fritiden. Jeg tror IBM har en god mulighet til å lykkes med dette konseptet.

På den annen side er det kanskje like godt å innføre Identitetshåndtering som eget fag i videregående raskest mulig. Arbeiderne på IBMs lysbilder var selvsagt vakre og engasjerte mennesker med spennende arbeidsoppgaver, oppdaterte blogger, korrekte lenker alt sånt. En slags arbeidslivets Barbie og Ken som bare en sjef kan elske. Og når sjefen surfer rundt på Connections for å sjekke hva du gjør og tenker, da er det viktig å vite hva du skal illudere da.

NB: Ikke laget for det norske markedet:

Deling av læringsressurser

Norgesuniversitetet arrangerte seminar om deling av læringsressurser i UH-sektoren forrige fredag.

Agendaen for seminaret var todelt:

Hva trenger vi å vite om deling av digitale læringsressurser i høgere utdanning?
Etablering av et samarbeidsforum for læringsteknologi?

Møteledelsen har nå den ikke helt enkle oppgaven å sammenfatte og systematisere det som kom frem under seminaret – så det skal ikke jeg gjøre.

Men inntrykket jeg sitter igjen med etter seminaret er at UH-sektoren sliter med snublefot. Utbredt og effektiv deling av læringsressurser kommer neppe til å skje med det første.

Deling_av_laeringsressurser

Ikke bare er det slik at Utdanningsdepartementet verken kan eller vil pålegge institusjonene å dele læringsressurser – det ville være å underminere deres rett til å drive undervisningen slik de selv mener er best. Det er også et mylder av juridiske, økonomiske og kulturelle problemer som må løses før UH-instititusjoner kan eller vil dele digitale læringsressurser:

(Skal læringsressurser fra UH-sektoren være gratis? Hvem eier en ressurs – når den er lastet ned og grundig omarbeidet noen ganger? Hvem skal betale for å utvikle den? Hvem har redaktøransvar når informasjonen i ressursen ikke lenger er korrekt? Hvorfor skulle noen sende sitt beste arbeid ut i verden? Ditto.)

Dessuten er det vel ikke sikkert at det finnes så mange gode digitale læringsressurser i UH-sektoren? Fagpersoner er jo vanligvis ikke eksperter på digital pedagogikk og produksjon.

Og hvis det finnes gode ressurser og disse blir gjort tilgjengelig for fri bruk, hvordan skal de organiseres? Hvordan skal de søkes opp? Hvordan skal de kvalitetssikres?

Jeg har ikke tenkt å komme med noen svar her, bare en spådom.

Følgende kommer ikke til å skje i 2008:

Student Martin synes forelesningen i Psykologiens historie var forvirrende og laster derfor ned en video med samme tema fra et annet universitet.
Foreleser Kristine synes det er vanskelig å få sving på undervisningen i botanikk og laster derfor ned et par undervisningsopplegg fra en høgskole som er kjent for sin innovative botanikkundervisning.
Høgskolen i X ønsker seg mer tid til seminarundervisning i Idéhistorie og velger å dekke behovet for forelesninger med de utmerkede videoene fra Høgskolen i Y.

Det mange og seige spørsmål som må løses før UH-sektoren har en effektiv mekanisme for utvikling og deling av læringsressurser. Det spørs om sektoren rekker å bli enig med seg selv før Fronter og it’s learning (diglib.no) har satt premissene for hvordan deling skal skje.

Lær ungene å programmere før The Sims tar dem

Har The Sims, MSN, Facebook eller lignende allerede kolonisert fritiden til noen du kjenner? Fortvil ikke.

De minste lærer jo en del om samfunn og samliv og sånn i The Sims. De litt større trener kommunikasjonsferdigheter med MSN. Og de enda større kan drive nettverksbygging på Facebook. En normalt aktiv tenåring har faktisk kompetanse på alle de områdene Vox har knyttet til begrepet digital kompetanse for voksne:

Bruk av ikt-systemer
Søking og utveksling av digital informasjon
Produksjon og presentasjon av digital informasjon

Men la oss se nærmere på det siste området på listen, Produksjon og presentasjon av digital informasjon. På dette nivået skal de voksne kunne:

legge inn, organisere, utvikle, formatere og koble sammen informasjon som passer til innholdet og formålet

beherske tekstbehandlingsverktøy til produksjon, arkivering og systematisering av digital informasjon

vurdere og bruke forskjellige metoder for å organisere og presentere informasjon tilpasset anledning og mottaker

Bruke regneark til utvikling av modeller for beregninger

Produsere og bruke presentasjoner med multimedialt innhold

Vox sine eksempler på hva det kan innebære å nå disse kompetansemålene er knyttet til konsum av tjenester og bruk av programvare. For eksempel å kunne opprette si egen blogg, eller bruke multimedia i presentasjoner av eget arbeid.

Det er noe som mangler her. Det er ikke et kvekk om en helt sentral og grunnleggende digital kompetanse: Programmering, det som gjør det mulig å lage tjenester og programvare – som The Sims, MSN og Facebook.

Hvis ikke kunnskap om programmering er et mål for digital kompetanse hos voksne, hva da med barn? De vil ikke møte forventninger om innsikt i logikken bak nettjenestene og spillene de bruker hver dag før de eventuelt begynner å studere IT. Programmering er gjerne regnet som er hodebry av verste sort, og i hvert fall ikke noe for normale barn. Allikevel vil de fleste være enig i at innsikt i hvordan teknologi fungerer er viktig.

Problemstillingen er selvsagt ikke spesiell for Norge. Ikke minst i USA har det vært oppmerksomhet rundt hvordan og hvor man skal flytte grensene for hva som skal være digital kompetanse. Det er denne utfordringen som har fått Massachusetts Institute of Technology (MIT) til å utvikle Scratch for 8-åringer og oppover.

Klikk for å se video

Sctatch er et programmeringsmiljø for multimedia med tre viktige komponenter: Multimedia, programmering og deling.

Det et multimediaprogram som kan lage og importere grafikk, foto, musikk og lyd. For å styre hvordan mediaelementene oppfører seg inneholder Scratch et visuelt programmeringsmiljø der barn* kan sette sammen kode i Lego-lignende blokker. Dermed unngår man en del av den esoteriske syntaksen i vanlige tekstbasert programmering. Men for å lage de multimediaproduksjonene de vil, må barna vil allikevel utvikle forståelse av kontrollstrukturer, variabler, datatyper og andre elementer i et programmeringsspråk.

I tillegg til programmer Scratch- som er gratis og nedlastbart – har har MIT også laget en nettjeneste etter mønster fra YouTube, der man direkte fra Scratch kan laste opp sine multimediaprosjekter. Snart 40 000 prosjekter er lastet opp allerede. Prosjektene kan lastes ned og inneholder mediaelementer og kildekode, slik at alle kan lære av hverandres produksjoner.

Du finner flere videoer her: http://scratch.media.mit.edu/videos

Ingen grunn til å vente – start å ale opp morgendagens nerder allerede i dag!